Mellom Seoul og New York kuraterer denne kreative damen sin egen vei

Suea Cho drømte en gang om å bli kokk. Helt til hun faktisk jobbet på en restaurant på high school.

«Jeg har alltid elsket å lage mat», sier hun. «Men den jobben var så grusom, og jeg sa at, ja, det vil jeg ikke gjøre.»

Isteden rettet koreanskfødte Suea fokuset mot en annen kjærlighet: mote og stil. De to tingene passet den Seoul-fødte damen, som tilbrakte barndommen i Tyskland, Montana, New Jersey og California, og var stolt av sine «første skoledag-antrekk» og å finne klær ingen andre hadde.

«Jeg har visst at jeg vil jobbe med mote siden jeg var liten jente», husker hun. «Jeg var 7 eller 8 og lagde antrekk til naboene mine.»

Etter å ha gått på college på vestkysten, dro Suea østover igjen. For henne betød det å være i stilepisenteret å være i New York. Hun begynte hos Opening Ceremony, den innflytelsesrike og ikoniske forhandleren i downtown New York. Hun ble der i fire år og ble etter hvert direktørpartner for merkevare, med oppsyn med kreativt innhold og spesialprosjekter. «Jeg husker at jeg var oppspilt da jeg fikk den jobben. Jeg var gladere enn da jeg kom inn på college.»

Likevel forsvant aldri lidenskapen hennes for matlagning. Etter å ha hatt suksess hos moteeliten, virket ikke det å starte sin egen middagsklubb så avskrekkende. Faktisk sa Suea at hun var klar for å prøve noe nytt, og kvelder ute i byens enestående restaurantscene inspirerte henne til å gå tilbake til kjøkkenet. Her kommer Sueas middagstjeneste inn i bildet, den eksperimentelle pop-up-middagsopplevelsen hun begynte forrige sommer, som samler venner og familie over hennes kjærlighet til matlagning.

Sueas stil kombinerer inspirasjon fra ulike byer -- og samfunnslag -- som hun har opplevd kun 26 år gammel. Her snakker den kreative damen om forholdet sitt til mote og mat, som er i konstant forandring, og hvordan hun har revet i stykker lærebøkene i begge bransjene for å finne sin egen vei.

Jeg har blitt mye mer nøye med hva jeg har på meg. Jeg tror det kommer av at jeg er på en konkurranseinnstilt plass som New York, og jeg vet det er en klisjé, men jeg hater å gå med noe alle andre har på seg.

I løpet av det siste året har stilen min gått fra å være jenteaktig til ekstremt sporty. Etter hvert som jeg har blitt eldre, har jeg gått bort fra ideen om å pynte meg og se fantastisk ut hver dag. Jeg har satt komfort over mye annet, og jeg liker å kunne bevege meg, men jeg vil åpenbart fortsatt se søt ut. Så hvis jeg har på meg basketshorts, tar jeg på en søt T-skjorte eller noe.

Jeg vil også beskrive stilen min som noe som er i utvikling. Selv om kjerneidentiteten min er den samme, har stilen min forandret seg så mye, og den vil fortsette å forandre seg.

Jeg hadde lyst til å gjøre noe siden jeg var yngre, men jeg ble skremt av konseptet [å åpne en restaurant]. Den sosiale aktiviteten jeg liker best er å spise middag med venner. Men i fjor sluttet jeg å gå ut om kvelden, for jeg ble lei av livsstilen. Så jeg begynte Sueas middagstjeneste som en måte å fortsatt henge på. Det er ikke å gå på klubben, og det er definitivt ikke å gå på en bar.

Jeg vil fokusere på den helhetlige opplevelsen, gjøre middagsopplevelsen eksperimentell og interaktiv. Mat er bare en del av det, du ønsker deg opplevelsen av å knytte bånd. Som min første middag lagde jeg hviteløkssmørstearinlys som kunne brukes som dipp når de smeltet, og vennene mine ble helt gale. Begeistringen deres fikk meg til å tenke: «Hva kan jeg gjøre nå?»

Jeg elsker å være sosial med venner og lage mat til dem. Og jeg elsker når de sier at det er kjempegodt.

For øyeblikket er den basert i NYC, på taket på leiligheten min i Chinatown. Ironisk nok, på grunn av coronaviruset fungerer det til min fordel å ha det så privat og smått.

Faktisk er det morsomt å se tilbake nå, for grunnen til at jeg begynte å lage mat på high school var at moren min aldri lagde amerikansk mat. Du vet, som koreanske mødre. Og jeg tror at siden jeg begynte Sueas middagstjeneste, har jeg blitt mye mer interessert i å lære koreansk [mat]. Jeg vet hvordan jeg lager det grunnleggende. Det er bare så vanlig for koreanere å lage mat. Så denne sommeren plagde jeg tantene mine med å spørre om de kunne lære meg det. Jeg har begynt å sette mye mer pris på min egen kultur.