Brooklyns nett: fellesskap på nettballbanen

Da Maggi Gao flyttet til New York fra Shanghai i 2013 for å studere psykologi, håpet hun også å møte andre som delte hennes kjærlighet for nettball. Selv om sporten er velkjent utenfor USA, er den til en viss grad en nisjesport i Statene, så hun slet med å finne noen å spille med, for ikke å snakke om en bane å spille på.

Til slutt fant Maggi en bane i Brooklyn, en av de eneste rene nettballbanene på hele østkysten, og hun fant fellesskapet sitt ved Lincoln Terrace Park i Crown Heights. Og det er her, samtidig som hun gjør en rekke øvelser, hun forklarer hva sporten betyr for henne.

Se for deg en basketbane, en nettballbane er omtrent på den størrelsen. I stedet for basketkurver er det kurver på stativ, uten bakplate. Banen er delt opp i tredjedeler, og hver av de syv spillerne tildeles en posisjon og et område å spille i. Som i basketball er målet med spillet å få ballen i ditt lags kurv. I motsetning til basketball kan du ikke bevege deg når du har nettballen i hendene. Så du kan bare ta ett skritt før du må stoppe, snu og passe. Det krever mye mer presisjon og kvikkhet enn i mange andre idretter.

Jeg vokste opp i Shanghai, og var ikke atletisk i det hele tatt. Da jeg var åtte, begynte jeg på en britisk skole som nettopp hadde åpnet i nabolaget mitt, og nettball var en del av pensum. Jeg hatet virkelig fysisk aktivitet før det, men nettball gjorde at jeg følte meg tryggere på mine egne atletiske evner. Folk var veldig støttende. [De sa] «OK, du kan prøve dette. Ikke bekymre deg for å gjøre noe galt.» Det var første gangen jeg virkelig fikk prøve noe. Jeg har spilt nettball lenge. Vent, jeg klarer ikke å regne akkurat nå … 17 år.

Det er sammensveiset når du kommer deg på innsiden. Gjennom nettball i New York ble jeg eksponert for det karibisk-amerikanske nettballsamfunnet. I begynnelsen tror jeg de var litt skeptiske til meg. De vokste opp sammen, de har nettball i blodet. Foreldrene deres innvandret fra Karibia, og er tidligere nasjonale nettballspillere fra Jamaica, fra Trinidad, fra Granada. Det at de godtok meg, etter å ha sett innsatsen min og kunnskapen min om spillet, var en så kul opplevelse. Du møter så mange personer du ikke ville ha møtt ellers.

Jeg husker at jeg syntes det var litt rart da jeg var yngre, for det var mange som mente «Å, du spiller en kvinnesport.» Jeg tror det var underforstått for mange at spillet ikke var bra nok for gutter. Men når jeg ble eldre, [innså jeg] at det krever så mye mer presisjon og smidighet enn mange andre idretter. Hvis jeg skulle sammenligne det [med en annen sport], tror jeg det måtte vært sjumannsrugby. Den typen kraft, og den typen tempo … Det er faktisk en stor nettballiga i Australia nå. Den er ikke profesjonell, så de får ikke betalt for det. Men den er så stor nå, at disse spillerne setter opp et herrelag i nettball, som snart skal få betalt. Så stor er sporten. I land der nettball er stort, blir det sett på som den ultimate sporten, ikke bare for kvinner, men også for menn.

På hobbybasis, sannsynligvis i 30 år til. Jeg mener, du ser damene her ved Lincoln Terrace Park, som spiller tilfeldig nettball, det er en livsstil for dem. Noen av dem var tidligere landslagsspillere i Karibia. Så de har videreført nettballen til barna sine, og de kommer fortsatt hit for å møtes og spille uformell nettball. Jeg er 25, og en personlig trener, men jeg spiller med en jamaicaner som kanskje er 60, og hun kan fortsatt slå meg ned i støvlene. Du mister ikke ferdighetene. Du blir bare en smartere spiller.