Favia klatrer for å finne tilbake livsglede og styrke

Klokken er 20.00 utenfor Albuquerque i New Mexico når Favia Dubyks lampe lyser opp hennes neste gripepunkt i The Temple, som er kalksteinsgrotten hun besøker hver uke. Møll, som tiltrekkes av lyset, svermer rundt ansiktet hennes. Dagen er fremdeles varm, og kroppen hennes er dekket av et lag med svette. Favia har allerede klatret i en time, men hun motstår den nytteløse fristelsen etter å vifte bort insekter og fortsetter å klatre oppover. Ruten hennes – med ekspertnivå V11 – er full av glatte nedovervendte gripepunkter som hun drar mot for å holde seg på veggen og små utstikkere hun knapt får tak i med fingrene. «Det er ganske miserabelt, men det er det minst miserable stedet du kan dra til», innrømmer hun med en latter.

Favia klatrer til kl. 22.30, før hun pakker sammen landingsputen og dytter hunden Hans nedover stien. Hjemme spiser hun middag nummer to fullstappet med proteiner og venter til nok adrenalin forsvinner fra kroppen til at hun kan sovne. Dette er livet hennes – fem dager i uken. Det er hardt, men hun elsker det. «Det er hovedgrunnen til at jeg står opp om morgenen», sier hun. Det finnes ingen ting eller noen aktivitet i livet som jeg liker bedre enn fjellklatring».

Favias balanseegenskaper er bokstavelige og figurative. Den 33 år gamle profesjonelle klatreren og fulltidslegen balanserer to karrierer, der hun jobber 60 til 100 timer som doktor og klatrer i 20 til 25 timer hver uke. Denne dedikasjonen kunne imponert hvem som helst, men det er enda mer beundringsverdig når man tenker på at Favia har overlevd kreft, og hun oppdaget klatring for ti år siden – bare ett år før hun fikk diagnosen i 2012.

«Jeg var ikke så mye utendørs før jeg begynte å klatre», sier hun. «Jeg visste ikke engang at det fantes utendørsklatring. Folk ba meg gå utendørs, og jeg tenkte: ‘Hvorfor skal jeg klatre i plastikk utendørs?’ Jeg visste ikke at man klatret i fjell.» Det er ikke det at Favia ikke var atletisk. Hun vokste opp med gymnastikk, isskøyting og ridning. Livet hennes bestod av disse idrettene, sier hun, fremfor utendørsaktiviteter eller gåturer.

Hun begynte sakte å dra til bergknauser annenhver helg, hvor hun kjørte fire til sju timer til de nærmeste områdene. Før hun visste ordet av det, dro hun hver helg. «Jeg lærte mer og mer, og jeg ble vant til å være utendørs. Jeg ble vant til byen, jeg ble vant til insektene og jeg ble vant til gåturene. Jeg fikk flere utendørsferdigheter», sier Favia. «Jeg liker lyden av klatreskoene min mot ekte stein», sier hun om den lave, dempede lyden, som fingre som tapper på et skrivebord. «Når jeg hører skoene, føler jeg meg som ett med steinen.»

Favia var likevel fullt klar over at hun var en av få personer med mørk hud i det lokale klatremiljøet. «Jeg hadde vært så vant til å være den eneste mørkhudede personen omtrent hele livet», sier hun. Men når andre med mørk hud møtte opp, ble hun begeistret. «Av og til kom det noen med mørk hud til treningsstudioet, og jeg tenkte Wow … Det var fantastisk!»

Selv om hun utviklet seg raskt som klatrer og holdt det gående på medisinstudiet, begynte Favia å føle seg kronisk syk høsten 2011. Sykepleiere ved studenthelsesenteret mente det ikke var noe å bekymre seg over, og de diagnostiserte henne med astma og forskrev en inhalator. «De var forferdelige», minnes Favia. Hun mistenkte at lymfomer, som hun nettopp hadde studert, kunne være det som gjorde henne syk, men de ga seg ikke. «Jeg ba om å ta røntgen flere ganger, og de nektet meg», legger hun til. I juni neste år hadde symptomene blitt mye verre, og hun begynte å slite med å puste og svelge. Under én klatring falt hun ned fra en vegg og klarte knapt å puste. En måned senere fant leger en 13 centimeter stor klump i brystet hennes og diagnostiserte den observante legestudenten med lymfekreft i avansert stadium. Hun tok pause fra medisinstudiet og brukte det neste året på kreftbehandling. «Da jeg gjennomgikk cellegift, var det ingenting. Det handlet bare om å overleve», sier hun.

Selv om Favia bare hadde klatret en kort periode før hun fikk diagnosen, sier hun at klatring ga henne en mening etter at hun hadde fullført behandlingen. «Det ga meg hele meningen med å fortsette å leve. Jeg kunne ikke dvele ved smertene, fordi jeg var så glad i klatring», minnes kreftoverleveren som har vært i remisjon siden 2013. «Jeg kan tåle alt om jeg bare kommer meg tilbake til fjellet.»

Favia dro tilbake til en rute hun hadde sett for seg før hun fikk diagnosen. Det var en V5-grotte kalt Helikopteret i Coopers Rock State Forest utenfor Morgantown i Vest-Virginia. Stedet var så lavt at hun knapt kunne sitte oppreist i det. Hun jobbet med bevegelsene om igjen og om igjen helt til hun nådde toppen, og den prestasjonen ga henne tilbake lidenskapen for å være utendørs. Hun ville se hvor langt kroppen hennes kunne nå.

«Klatring får deg til å føle deg mektig. Du ser et fjell og tenker: Det er ingen vei opp dit. Men så finner du det ut og føler deg fantastisk», forklarer hun. «Du må ut av så mange forskjellige komfortsoner. Motet, styrken, oppgaven. Det gjør at du må finne ut mye om deg selv, som for eksempel hvor langt du kan presse kroppen og hodet.»

Favias fysiske plager er ikke helt over. Hun må være ekstra forsiktig med kutt og skraper, fordi det tar lengre tid før sårene hennes gror, og hun er mer utsatt for infeksjoner. I tillegg skaper arr fra kreftbehandlingen mobilitetsproblemer, noe som har ført til rygg- og hofteproblemer som hun har slitt med i flere år. Hun har akkurat begynt å gå normalt igjen, og venner må hjelpe henne med å gå til klatresteder. «Det å bære 20 kg med utstyr er for tungt», sier hun. Selv om de fleste klatrere sier at fotarbeid er det viktigste, har Favias tilbakeslag gjort klatring til en sport hovedsaklig for overkroppen. Det er også derfor hun foretrekker å klatre i overheng fremfor rene fjellvegger. «Når jeg faller på føttene, kommer hoften ut av ledd. Men om jeg faller direkte på ryggen, gjør det ikke vondt i hoften i det hele tatt», forklarer hun.

Friluft har hjulpet Favia med å få tilbake fokus. I løpet av de siste sju årene har klatring blitt til en flukt fra en stressende jobb der hun tar kritiske behandlingsavgjørelser hele dagen. «Hvorfor det å gni huden mot skarpe steiner og blø og bli forslått og risikere beinbrudd og død er så gøy for meg? Jeg vet ikke helt», sier hun. «Jeg vet at jeg liker problemløsing og oppgaver, og klatring er bare en oppgave du må løse med mentale evner og kroppen.»

Favia har også funnet fellesskap i naturen. Hun er bidragsyter til Melanin Base Camp, en plattform som er dedikert til mangfold i ekstremsport utendørs, og hun dokumenterer opplevelsene sine og hennes kjærlighet for klatring på nettstedet Traverse Girl. Hun har også begynt å introdusere nye klatrere for sporten. «Jeg visste ikke at klatring fantes før jeg var ferdig med college. Så, om det kan gjøre livet til noen bedre, som det gjorde for meg, vil jeg at de skal se det», sier Favia. «Jeg vil gi dem sjansen til å si: ‘Klatring er det jeg var ment å gjøre her i livet.’»

Det er for tidlig å si noe om nylige tiltak for å gjøre utendørssporter mer inkluderende har noen effekt, sier Favia. Hun nevner også at klatresentre trenger mer mangfold både innen etnisitet, kjønn og ferdighetsnivå. Men hun håper at tilstedeværelsen hennes viser personer med mørk hud og kreftoverlevere at det finnes et sted for dem i naturen, «I noen få timer er det viktigste i hodet mitt å finne ut hvordan jeg kommer opp denne fjellveggen», sier Favia. «I den lille verdenen jeg har skapt, har jeg et trygt sted. Og det trygge stedet er utendørs.»