Paret som skaper svingninger i musikk- og modellverdenen

Deba Hekmat og kjæresten Tom Austin har mye på gang.

Det kreative tenåringsparet, en modell og en musiker, sier Lockdown har gitt rom for å ta de tøffe samtalene om rasisme og sosial reform. Det har også gitt rom for å jobbe med karrieren. De ønsker å kunne si at de brukte denne perioden til å utgjøre en forskjell.

«Jeg vil ikke se meg tilbake og tenke ‘Yo, jeg fikk tre måneder til å gjøre ingenting’, og så gjorde jeg ingenting’», sier Tom. Rapperen går under artistnavnet Niko B. og kommer fra en liten by en time nord for London. «Så ja, jeg har hengt på rommet og forsøkt å sette sammen masse greier. Jeg liker veldig godt å lage ting som ikke fantes for fem minutter siden.»

Disse greiene gjelder tross alt også to hitlåter, begge med med enn ti millioner streams. I mellomtiden skjærer Deba gjennom som modell og aktivist. På sin måte. Først ble hun hanket inn av et modellbyrå via Instagram, og hun utnytter nå en stadig større plattform til å gå motstrøms mot utdaterte skjønnhetsidealer i den kreative bransjen. Deba er opprinnelig fra Kurdistan, men bor nå i London og holder stadig samtaler med sine jevnaldrende på Instagram om ting som gjelder den unge generasjonen.

«Det kan være tøft å snakke om rase og likeverd, likevel er det så viktig, og det er så absolutt nødvendig», sier Deba. «Jeg har alltid vært ekstremt verbal om ting jeg tror på, og likevel har jeg blitt enda mer pratsom de siste par månedene.»

Paret møttes først på Instagram, og sprenger grenser med sitt kreative arbeid. De forteller at man kan endre verden ved å vise sårbarhet når man støtter andre, og at denne generasjonen er klar for utfordringen.

Dere møttes på sosiale medier, som så mange andre for tiden, eller hva?

Tom: Vi hadde en felles bekjent, og jeg tenkte at «hun er sykt kul.» Jeg la henne til i følgelista, men slettet henne igjen med en gang, for så å legge henne til igjen. Bare så hun skulle legge merke til det. Det funket ikke, så jeg gjorde det fem til ti ganger til. Så responderte du til slutt. Det tok kanskje elleve ganger, og nå … yeah.

Deba: Nå er vi her.

Dere representerer denne generasjonen; dere er bare 19 år gamle og allerede involvert i mange ulike prosjekter. Kan dere beskrive hva dere driver med?

Deba: Først og fremst er jeg modell. De siste par årene har jeg også funnet min egen stemme og en plattform som talsperson for unge kvinner med mørk hudfarge og unge som meg i denne bransjen. Håpet er å gjøre bransjen til et bedre sted.

Tom: Musikk er helt klart øverst på lista [for meg]. Gjennom musikken får jeg også utløp for andre typer kreativitet. Jeg regisserte for eksempel en av mine egne musikkvideoer. Så jeg holder på med musikk og kinematografi i tillegg. Så fikser jeg kanskje en fotoshoot eller designer et spesielt plagg til videoen. Jeg finner kreative rom, sparker ned dørene og rusler inn. Det er musikk, kinematografi, mote … Jeg hater det ordet: «mote» … «klær», sier jeg heller; fotografi. Egentlig alt mulig.

Hva har du opplevd på veien Deba? På den måten at du er en kvinne fra Midtøsten som kjemper for bedre representasjon i den kreative bransjen?

Deba: Jeg gikk i gang mye på grunn av at kurdere eller kvinner fra Midtøsten ikke drev med disse tingene på internett, og jeg så dem ikke her i da jeg var yngre. Jeg var ikke alene. Mange venner følte heller ikke at de var representert. Det var så nedslående fordi budskapet var at alle de unge jentene og kvinnene burde være blonde og blåøyde. Dette veldig tradisjonelle vestlige skjønnhetsidealet, det finnes ikke. Konseptet er helt vilt. Det gir ikke mening.

Det vi nå trenger er forskjellige skjønnhetsidealer i motebransjen. For tiden virker det som bransjen blir mer mangfoldig, men bare fra der jeg står, det som har med modeller og casting å gjøre. Det neste blir å se hva vi kan få til på produksjonssiden. I maktens sentrum er virkeligheten fremdeles ekstremt blendahvit, og vi kommer ikke videre bare fordi det er fint å ha med 12 svarte modeller. Hva er poenget med det når hele produksjonen og teamet bak er hvite? Den sanne representasjonen skal ikke bare være en festforestilling. Vi må gjøre bransjen rettferdig for absolutt alle sammen.

Hvilke reaksjoner har dere fått på det dere har gjort for å forandre sitasjonen i musikkbransjen og modellverdenen?

Tom: Jeg må si at for meg er det veldig Marmite. [Med andre ord] folk skjønner greia, eller de skjønner det ikke. Jeg har fått høre «Kaller du dette musikk? Ta meg tilbake i tid. Hvorfor er dette musikk i dag»? Andre sier «Dette er helt genialt. Det ligner ikke på noe annet der ute». Okei, så det ligner ikke ut som noe annet der ute. Noen tenker at det er positivt. Andre tenker at det er negativt. Det handler bare om hvordan hjernen fungerer. Musikken er forresten et bra tema å diskutere. Jeg liker å høre hva folk tenker. Det er fordi jeg er åpen for andres tolkninger av musikken jeg lager.

Deba: Det har vært veldig blandet. Jeg hører fra mange, mange unge jenter, og mange takker meg. Jeg tenker at det er bare flott. Det er virkelig den eneste grunnen til at jeg prøver å forandre ting.

Tom: Det stemmer at Deba er veldig opptatt av dette. Hun pleide ofte å si at «Da jeg var yngre skulle jeg ønske at noen representerte en som meg, eller jenter med stort hår og større øyenbryn eller whatever». Så viser hun meg gjerne en kommentar eller en melding fra ei jente som sier at «Jeg har alltid blitt mobbet for buskete øyenbryn, men du har fått meg til å like utseendet mitt bedre». Det er fantastisk. Deba har gjort dette for noen.

Deba: Hvis jeg får ei jente til å føle seg komfortabel med hvordan hun ser ut, blir jeg veldig glad. Ikke bare fordi det handler om hvordan jeg ser ut, men om hvor jeg kommer fra. Jeg ble kalt terrorist hver dag. Jeg fikk stadig høre at jeg var en gorilla eller Chewbacca. Det såret og få disse forferdelig fæle greiene slengt etter seg. Bare fordi jeg har litt ekstra hår på armene og sånn. Jeg håper at jenter nå kommer litt sterkere ut på den andre siden.

Hvordan tenker du at dagens generasjon klarer å nå fram til folk på en slik heftig måte?

Tom: Det er vel kraften i sosiale medier, tenker jeg. Slik det var før måtte faren min skrive ut 1000 plakater, ta jobben med å gå rundt og henge opp disse 1000 plakatene, bare for å fange oppmerksomheten til 100 stykker. For oss er det enkelt å legge ut en event, en historie. Alle kan legge ut en Instagram-historie eller noe. Det tar bare noe sånn som fem minutter, så har 5000 personer sett det. Ikke sant? De store mulighetene og dørene som åpner seg med sosiale medier, og det nye sosiale medier får i gang er helt sinnsykt.

Deba: Jepp. Det er helt vilt. Sosiale medier er en rar greie. Du kan velge å bruke sosiale medier på den beste måten: tjene penger eller spre informasjon eller hjelpe andre, eller du kan grave deg ned i et sort hull. Det siste er bare er veldig selvdestruktivt. Sosiale medier handler om å ta nettopp det valget, og tenke selv: «Hvorfor sitter jeg med telefonen? Hva får jeg ut av det?»

Dette oppmuntrer til forandring. Dette igjen oppmuntrer til større bevissthet, og det akkurat det jeg vil bidra med. Jeg vil ikke være på sosiale medier bare for å sveipe nedover i timesvis og synes synd på meg selv for hvordan jeg ser ut, måten jeg er på eller hvor mye penger jeg har eller ikke har.

Du kan like gjerne bruke tiden på sosiale medier til å snakke med noen og ha en meningsfylt samtale om noe istedenfor å bare stirre på telefonen i time etter time etter time og ta inn for mye informasjon.

Det som det er en slags driv eller sult for tiden – i tillegg til sosiale medier. Det er vel et behov for forandring, en trang til å snu tingenes tilstand. Det gjelder alle steder. Folk lytter for tiden. Hvorfor tror du det er sånn?

Deba: Jeg tenker at denne generasjonen er … ikke ekstremt lei, men det er helt klart som om vi har fått nok på et vis, og det er opp til oss. Det er det virkelig, skjønner du hva jeg mener? Denne generasjonen kommer forhåpentligvis til å forandre verden.

Jeg ser unge hvite kids i super, super, super vilt vanskelige samtaler med helt uenige foreldre. Vi har sett så mange videoer mens de diskuterer med foreldrene og krangler om alt mulig. Vi trenger dette, vi skal være ukomfortable.

Jeg har alltid laget mye lyd om rase og likeverd spesielt. Men de siste månedene har det bare økt. Jeg tenker en av grunnene er fordi vi lukker oss inne. Alt dette innestengte raseriet og sinnet må plasseres et eller annet sted når det ikke finnes noe utløp.

Til slutt: Hvordan finner dere felles støtte og styrke i hverandre utover forbindelsen dere har til millioner av mennesker hver dag?

Tom: Jeg viser henne alt jeg holder på med underveis. Jeg verdsetter hennes mening veldig høyt. Det motiverer meg videre. Når du lager noe, gleder du deg til å dele med noen, ikke sant? Vi er sammen om det.

Deba: Vi er veldig forskjellige. Vi gjør våre egne kreative greier. Når han ser at jeg får til noe, motiveres han til å bli bedre. Når han får en ny jobb, eller får til det ene eller det andre, tenker jeg alltid «Godt gjort, dette er skikkelig kult.» Jeg føler nemlig han inspirerer meg. Tom er min inspirasjon. Det er digg.

Tom: Det føltes utrolig bra å høre deg si det.