One on One: Sloane Stephens x Madison Keys

Madison Keys og Sloane Stephens møttes først som juniorer. I stedet for å se på hverandre som konkurrenter, ble de raskt venner. Deres profesjonelle tenniskarriere har ført dem i lignende retning: De ble begge proffer i tenårene, og de ble spådd en lysende karriere. Madison og Sloane har etter hvert etablert seg som fremtredende idrettsutøvere på egne premisser. For Madison har dette betydd å sikre seg fem titler og en rangering som nr. 7 av Women's Tennis Association. For Sloane betydde det en rangering som nr. 3, samt seks titler, inkludert en stor mesterskapsseier i 2017.

Selv om konkurranse er en rutinemessig del av livene deres, innrømmer Sloane og Madison at de er bedre venner enn de er rivaler. De har vært med på hverandres oppturer med viktige seire og nedturer med skuffende tap, en global pandemi og milevis med reising rundt på turnéer internasjonalt, og båndet mellom dem har bare blitt sterkere. Begge har både skader og suksess bak seg, og det, kombinert med at de begge har vokst som idrettsutøvere, har gjort dem til eksperter i å skille mellom det å være konkurrenter og det å være venner. I samtale med forfatter og redaksjonssjef Deidre Dyer snakker de om hvordan vennskapet deres har utviklet seg, alt de har lært, veien til aktivisme og tapene de har måttet tåle.

Madison: Når møttes vi?

Sloane: Jeg husker det ikke engang. Selvfølgelig var det ikke veldig minneverdig hvis vi ikke husker det, men jeg antar at det er bra at det ikke skjedde noe dramatisk eller traumatisk.

Madison: Vi var vel på mange av de samme turneringene.

Sloane: I tennis er man rundt de samme menneskene hele tiden. Jeg tror vi tenkte: «Å, hei, la oss være venner. Vi er jevnaldrende.»

Madison: Vi er vel egentlig ikke så flinke til det. [ler]

Sloane: Jeg går ut på banen og tenker: «Ok, bare prøv ditt beste».

Madison: Jeg tror det er fordi vi har konkurrert så lenge vi har vært venner. Det er veldig naturlig at vi begge vet at den andre vil vinne den dagen. Det har ingenting med vennskapet vårt eller den andre personen å gjøre, det er bare sport.

Sloane: Etter at du har konkurrert så lenge, vet du at noen må vinne. Jeg føler at med vennskap, spesielt innen sport og tennis, må du vite at det ikke er som om du er venner med hver eneste person. Så du må liksom tenke: «Ok, dette er vennen min. Slik skal jeg takle det». Jeg føler at Madi og jeg kommer veldig raskt tilbake. Vi kan konkurrere, og fem minutter senere sier vi: «Ok, hvor skal du spise middag? Hva gjør du?»

Sloane: Jeg føler at vi har vokst opp med hverandre. Vi har sett hverandre vokse som mennesker med å flytte til nye hus, kjøpe møbler, nye kjærester ... Vi har opplevd mange av de samme tingene. Madi er besatt av planter, jeg synes det er veldig rart fordi jeg ikke er det selv, men hun sender meg noen bilder av dem.

Madison: Sloane har alltid vært den raskeste personen jeg noensinne har sett spille tennis, og det er utrolig. Noen kan skyte, og på bare et blunk er hun ved nettet. Den dag i dag vil hun fremdeles løpe etter en ball. Som junior var hun veldig komfortabel med å skyte en million baller og få alle tilbake. Etter hvert som hun har blitt eldre og har fått mer erfaring, har hun blitt veldig flink til å balansere når hun skal ta et skritt tilbake og få en haug med baller, og når hun skal være aggressiv og gå for en vinner eller bare prøve å ta seg tid. Hun har blitt veldig flink til å finne den balansen i spillet sitt.

Sloane: Herregud, det er så fint sagt. Det er så søtt. Jeg syns Madison har blitt så god til å serve. Madi treffer veldig hardt, men etter hvert som vi har blitt eldre, bruker hun flere kombinasjoner heller enn bare å slå hardt. Det tror jeg virkelig har hjulpet henne, fordi forehanden hennes er fantastisk. I årenes løp har hun virkelig utviklet metoden sin, og det har hjulpet henne med å vinne turneringer. Det er en av de beste tingene med spillet hennes – serving og forehand.

Madison: Vi har hatt mange øyeblikk der den ene av oss blir skadet mens den andre gjør det bra, og så bytter det. Vi har vært veldig flinke til å hjelpe hverandre gjennom tøffe øyeblikk, mest fordi én av oss nettopp har gått gjennom noe lignende.

Sloane: Å være skadet er åpenbart forferdelig. Og jeg tror før US Open [2017] var en av de eneste gangene vi begge ble skadet samtidig. Vi prøvde å finne ut hva vi skulle gjøre videre, om vi kom til å kunne spille og konkurrere som før? Det var en av de få gangene skadene våre var synkronisert. Ikke at det er bra.

Madison: Jeg tror vi begge går gjennom perioder, spesielt i starten, hvor alt suger –og vi har begge hatt en god del skader. Etter hvert som vi har blitt eldre, har vi blitt mye bedre til å komme raskt tilbake og tenke: «Hva skal jeg gjøre for å fikse dette og forhindre at det skjer igjen?» Vi har begge lykkes i å være veldig opptatt mens vi er skadet, og finne nye ting vi er interessert i. Sloane gjorde det for eksempel veldig bra på skolen. Jeg var ikke så proaktiv. Jeg har nettopp kjøpt en haug med planter og brukt all tiden min på å sette ting i jord. Sloane fullførte nettopp skolen og fortsatte deretter på skolen. Og jeg tenkte: «Greit, jeg skal kjøpe flere møbler og planter».

Sloane: Jeg liker ikke å bli skadet, men jeg føler at jeg utnytter tiden min godt og fyller den med ting som jeg normalt ikke ville være i stand til å gjøre. Jeg har vært skadet på alle tider av året. Jeg har fått dra i bryllup om sommeren. Jeg har fått gjort ting på våren bare fordi jeg har rare skader. Jeg vil få mest mulig ut av det. Åpenbart er det en periode på sannsynligvis en uke til ti dager der du bare er veldig nede, deprimert og opprørt over det. Så kommer du ut av det og tenker: «Ok, hva skal jeg gjøre nå?» Og i alle disse «hva skal jeg gjøre nå»-øyeblikkene har jeg prøvd å være så produktiv som mulig, enten det er å reise på en urealistisk ferie eller å besøke venner og familie.

Madison: Ha det gøy og ikke ta noe for seriøst. Du både vinner og taper mange ganger på et år, og hvis du blir for opptatt av det, blir du gal. Så bare husk at du har en lang karriere foran deg, og det du tror kommer til å bli ditt verste tap noensinne, er sannsynligvis ikke det, og det du tror kommer til å bli din beste seier noensinne, er sannsynligvis ikke det. Sett alt i perspektiv.

Sloane: Akkurat det Madi sa. Du tenker: «Å, jeg har tapt fem kamper på rad». Jeg ville ha tenkt: «Nei, jeg kan toppe det». Neste trinn er [å tape] åtte kamper på rad. Og så vinner du en major og deretter taper du ti kamper på rad. Det er et hamsterhjul. Du må bare fortsette. Når du ser på matematikken i det, begynner det å synke inn litt mer. Tenk på det: I en Grand Slam kan bare én person vinne, men det er ... hvor mange mennesker er med ...

Madison: Hundreogtjueåtte.

Sloane: Ja. Så bare én av disse menneskene kommer til å vinne. Hvis du er blant de fire siste, gjør du noe bra. Hvis du er blant de to siste, er det enda bedre. Jeg tror å bryte det ned og tenke: «ingen vinner hver uke» setter det i perspektiv.

Sloane: Det er viktig at folk bruker plattformene sine fordi kunnskap er så viktig når det gjelder etnisk diskriminering. Du ser mange kjendiser og påvirkere som bruker plattformene sine til å opplyse folk. Mange ting som jeg ikke visste, eller kanskje Madi ikke visste, lærer jeg ved å se på folks [Instagram-] historier og ting de deler. Å kunne lese disse tingene og opplyse seg selv kan gjøre at vi ser ting fra en annen synsvinkel. Vi har kommet langt –folk ville [opprinnelig] bare se pene ut på Instagram. Nå har det skjedd en overgang, vi ser mer innhold om lærerike ting og ting som betyr noe, som å stemme.

Madison: Alt har også blitt forsterket fordi vi er i en pandemi. Vi var allerede stresset og frustrerte og var mye bekymret, og alt dette bidro til å igangsette denne massive bevegelsen som vi nå har sett. Vi var alle så enige om at vi hadde fått nok. Dette var første gang i livet jeg virkelig så en stor gruppe mennesker si: «Dette er siste gang jeg vil se dette, og jeg skal aktivt gjøre noe med det». Mange mennesker vil gjøre det de kan. Ved å bruke sin stemme og snakke om noe de tror på, føler de at det kan være det som endelig gjør at vi kan slippe å se det skje igjen.

Sloane: Jeg vokste opp med å spille tennis i en klubb, og min første opplevelse var fantastisk. Jeg hadde den beste treneren, og han var så morsom. Jeg sier alltid nå at grunnen til at jeg fortsatt spiller tennis, er min første erfaring. Jeg hadde det så gøy, og jeg ville tilbake. Jeg tenkte: «Herregud. Jeg vil virkelig se Francisco. Han var så morsom. Jeg hadde det så gøy. Jeg vil se vennene mine». Jeg føler at barn alltid vil tilbake til sin første opplevelse av hva enn de gjør. Hvis du spiller tennis for første gang og treneren din er slem og det ikke er gøy, vil du sannsynligvis aldri spille igjen.

Tennis har gitt meg så mye i livet mitt. Jeg har reist og møtt mennesker og gjort så mange fantastiske ting at jeg ønsket å gi den samme muligheten tilbake til barn som ellers aldri ville tenkt på å spille tennis. Tennis er åpenbart ikke en veldig mangfoldig sport, så det å kunne sette racketer i hendene til barn som normalt ikke ville [ha dem] ... det var en stor grunn til at jeg startet organisasjonen min. Jeg ønsket at barn som ser ut som meg, og ser opp til meg, kunne føle at de kunne spille tennis. Selv om du ikke er profesjonell og spiller på et skolelaget, er tennis en livslang sport. Når du går til noen av de eldre klubbene, ser du folk som er 85 og 90 år som spiller. Det er utrolig, det er en sport man kan drive med hele livet, og den kan gi deg så mye. Jeg ville bare gi den muligheten til en ny generasjon med barn fra enda mer varierte bakgrunner, som normalt ikke engang ville tenkt på å spille tennis.

Madison: Jeg startet [organisasjonen min] fordi jeg tidligere hadde jobbet med en [annen] organisasjon som heter Fearlessly Girl. Den hadde som mål å fremme selvtillit og lederegenskaper hos jenter på ungdomsskolen og videregående. Jeg dro til et par skoler, møtte jentene og snakket med dem, og jeg elsket å gjøre det. Jeg ønsket å utvide dette litt mer og ikke bare fokusere på jenter på ungdomsskolen og videregående, fordi det var så mange kvinner på min alder og eldre som sa: «Ok, budskapet ditt er bra, men vi trenger det også». Jeg ønsket å gjøre det tilgjengelig for andre idrettsutøvere som ønsket å være en del av en organisasjon, fordi det å starte en organisasjon er en så omfattende prosess. Jeg ønsket å lage noe som flere mennesker kunne være en del av, og vi kunne gjøre flere ulike ting. Jeg likte ideen om Kindness Wins fordi den er en ganske bred idé, og du kan gi tilbake på mange forskjellige måter. Det var den beste måten jeg kunne hjelpe verden litt på.

Madison: Vi føler oss begge veldig heldige for at mye av arbeidet allerede er lagt. Vi er veldig takknemlige for at Billie [Jean King] og Venus [Williams] har gjort så mye som de har gjort for oss. Hvis de ikke hadde gjort det, ville vi definitivt ikke være i den posisjonen vi er i nå. Vi kjemper likevel for mer likestilling og for at likestillingen skal aksepteres og feires. Så det er fortsatt arbeid som skal gjøres, men vi er i en veldig god posisjon til å si: «åh, vi har det, men vi kan ha mer» eller «det kan være mer likestilt», eller «flere mennesker kan være begeistret for det!»

Sloane: Ja, absolutt. Jeg føler vi har lært så mye med [WTA Players-] rådet. Det er allerede vanskelig nok å være kvinner, ikke føle at vi er like, og ikke få like høy lønn som menn.

Jeg tror det er en pågående ting. Det er aldri sånn: «Vi har det bra som vi har det». Vi prøver alltid å gjøre det bedre. Vi kjemper alltid mer. Vi vil alltid ha mer. Jeg mener det er en viktig del av å være medlem i rådet: å kjempe for folk som normalt ikke er i posisjon til å si: «Ok, la meg tenke gjennom dette». De vet at de vil ha mer, og vår jobb er å gå ut og gjøre det for dem. Så det handler alltid om å prøve å gjøre det bedre og kjempe for mer og sørge for at alt vi får, er likt.