ClearBears vil at vi skal ta vare på naturen

For tvillingbrødrene ClearBear og Haatepah er det ingenting som skaper mer samhold enn forholdet til miljøet og naturen.

«Vi består av de samme væskene, metallene og mineralene som utgjør alt som er her på jorden og i universet», sier ClearBear, 22. «Vi har det i vårt eget blod, i den vi er, og vi kan ikke glemme det.»

ClearBear grunnla Indigenous Alliance Movement sammen med partneren Cualia. Alliance Movement er et voksende kollektiv som hjelper andre med å koble seg til sine urfolksrøtter. Det er en reise brødrene foretok sammen, etter at de ble adoptert som unge gutter og senere oppdaget sine egne røtter og forholdene deres til Kumeyaay, Pai Pai og Chichimeca-Guamare. Begge bruker nå sin urfolksidentitet som en måte å hjelpe til med å gjennomføre endring og bringe bevissthet rundt problemer som både deres eget folk og miljøet står overfor – årsaker de sier er sammenvevd og påvirker alle.

«Våre tradisjoner som urfolk går hånd i hånd med dette landet fordi det er vi som er landet», sier Haatepah. «Vi er alle landet.»

Aktivistbrødrene, som bor i California og jobber med musikk, snakket med oss om hvordan de holder seg nær hverandre til tross for avstanden, og hvordan alle kan utdype sin egen forbindelse med naturen akkurat nå.

Det virker som om båndet mellom dere er bygget på mer enn at dere er brødre eller tvillinger, og at det snarere er en forbindelse som kommer av at dere har oppdaget røttene og identitetene deres sammen – og slitet som kom før det. Hvordan var den reisen for dere?

ClearBear: Vi var så unge [da vi ble adoptert], så vi lærte ikke noe om kulturen vår mens vi fortsatt var hos våre egne, fordi vi var bare babyer da vi ble flyttet. Først var jeg redd for hvem jeg var, ikke på grunn av familiens historie, men fordi jeg ikke visste hva det var. Jeg var uvitende om hvem jeg var.

[Våre adoptivforeldre sa til oss]: «Vel, dere tilhører urbefolkningen.» Det er veldig vagt. Det er så mange forskjellige kulturer og språk og stammer over hele kontinentet. Å si at du tilhører en amerikansk urbefolkning er egentlig ikke så klargjørende.

Men den lille kunnskapen vi hadde, førte likevel til at vi var i stand til å finne ut om historien vår. Vi har alltid vært fascinert av urbefolkningens historie og migrasjoner, så etter hvert klarte vi å sette sammen bitene og danne et større bilde.

Haatepah: Vi hadde en idé om at vi var indianere da vi var åtte–ni år gamle. Men vi visste ikke hvilken stamme vi tilhørte.

Da vi kom på videregående, startet vi en klubb for folk fra amerikansk urbefolkning. Vi samlet alle elevene som var fra urbefolkningen, og lagde arrangementer for å lære om kulturen vår. Siden vi ikke kjente stammen vår, sugde vi bare til oss kunnskap om alle stammene i hele Amerika: Nord-, Sentral- og Sør-Amerika. Vi gjorde undersøkelser over alt fra Alaska i nord til Chile og Argentina i sør og ble i grunnen ganske besatt av det.

ClearBear: Ja, det ble vi.

Haatepah: Vi lærte om så mange stammer vi kunne, og da vi fant vår biologiske familie, stilte vi spørsmål og ble i stand til å finne ut hvilken stamme vi kom fra.

Hvordan var det å endelig oppdage identiteten deres som urfolk og kunne si: «Det er her vi kommer fra – dette er vårt folk»?

ClearBear: Ærlig talt var det akkurat som … du vet, når du hører på en veldig fin sang og blir helt skjelven fordi sangen bare føles så fantastisk? Sånn føltes det. Som at, jøss. Dette er helt utrolig. Wow. For en fascinerende rase av mennesker jeg kommer fra.

Dere er begge aktive i å bevisstgjøre ikke bare om urfolks rettigheter, men også om klimaendringer og andre miljøspørsmål. Hvordan ledet det å finne røttene deres til at dere ble like engasjert i begge disse tingene?

Haatepah: Hvis jeg skal si dette på en veldig direkte måte, så var vi de første miljøvernere. Vi indianere har alltid visst hvordan vi skal ta vare på jorden i stedet for å forstyrre balansen i naturen. Så miljøaspektet ved dette – som i utgangspunktet er det samme som å leve i pakt med sine røtter som urbefolkning – går 100 prosent hånd i hånd.

ClearBear: Fra et vestlig ståsted fokuserer man mer på å temme og kontrollere naturen, i stedet for å samarbeide med den. Det menneskelige ego får styre alt når det gjelder land og ressurser. Alt kan ofres for å dekke menneskenes behov.

Måten våre forfedre brukte jorden på og hvordan de levde – livene de levde og fortsatt lever, er for det meste det som kalles semikultivering: å jobbe hånd i hånd med jorden. Vi jobbet med jorden og landet på en måte som gjorde at den kunne blomstre, vi gir næring til jorden, og jorden gir næring tilbake til oss.

Det som er sprøtt når du ser på alle disse forskjellige kulturene, alle disse forskjellige språkene, alle disse forskjellige trossystemene, er det én ting som alle urfolkskulturer har til felles – alle baserer kulturen på kunnskap om at vi er ett med naturen, og vissheten om at det du gjør med naturen, vil naturen gjøre med deg.

Mange flere bruker denne tiden til å gå utendørs og verdsette naturen mer, noe som er dypt rotfestet i urbefolkningens kultur. Kan du fortelle litt mer om hvordan du ser folk bli koblet sammen på denne måten?

ClearBear: Mange av oss mistrives med å bare være innendørs hele tiden, og vi søker veldig etter å komme oss ut. Vi bremser ting. Når du går ut kan du lettere koble deg til naturen, jorden, forfedrene og tenke: Hvem var her før? Eller, wow, dette er så vakkert. Tenk at jeg ikke har tatt meg tid til å nyte dette synet tidligere.

Det kan være mye angst forbundet å være aktivist, og det gir mye stress. Naturen er den beste naturlige lindring av stress jeg kan tenke meg. Jeg vet at det er en klisjé, men det er sant. Hvis du tar deg en tur ut i naturen, vil du alltid føle deg mye bedre etterpå.

Føles det som at dere kommer enda nærmere hverandre – og landet også – i denne tiden?

ClearBear: Jeg har nettopp fått meg en bobil, så jeg utforsker det, samtidig som jeg selvfølgelig holder sikker avstand fra andre mennesker. Den siste tiden har jeg kjørt til steder der jeg kan verdsette naturen. Dette samfunnet går i hundre kilometer i timen, og jeg føler at en fordel med denne karantenen er at man har fått tilbake tiden og pusten. Det er ikke så ofte vi får den samme muligheten til å roe oss ned, puste og bare ta inn øyeblikket.

Dere jobber også sammen om musikk. Hvordan er det å dele den lidenskapen og partnerskapet som brødre?

Haatepah: Når du ikke arbeider sammen med noen som står deg nær, eller du har en dyp forbindelse med, har du alltid i bakhodet at du ikke må dumme deg ut. Når du er sammen med broren din, eller noen du har vokst opp sammen med, har dere sett hverandre rote det til og være dumme og tullete hele tiden, så …

ClearBear: … Man har ikke det presset.

Haatepah: Akkurat. Og jeg tror mange av oss kreative jobber best når vi ikke er under for mye stress.

ClearBear: Når vi jobber sammen med å lage en sang, og vi prøver å skape en viss stemning eller følelse, vet han nøyaktig hva jeg prøver å formidle når jeg synger. Eller når han synger, vet jeg hva jeg skal gjøre for å hjelpe. Litt som at – Jeg vet hva du tenker. Jeg vet hva du føler.

Haatepah: Ja, vi utfyller hverandre veldig bra. Bedre enn de fleste.

Hvordan påvirker ideen om kollektiv makt arbeidet deres, både når det dreier seg om å øke bevisstheten om urfolks rettigheter og i forbindelse med miljøsaken?

ClearBear:Mange mennesker som er nye innen aktivisme, kommer i kontakt med en underbevisst holdning som går i at: «Jeg vil være en superaktivist. Jeg vil være den neste store store tingen i verden.» Men du får ikke gjort noe på den måten. Du må være ydmyk, og du må samarbeide med andre, ellers vil du ikke få til noen endring. Du kan ikke endre samfunnet alene. Du må jobbe sammen med andre, og du må lytte til de eldste. Du må lytte til mennesker som har gjort det lenge, som har erfaring, ellers kaster du bare bort tiden din.

Haatepah: [Stammen vår] bruker tatoveringer som sier: «felleskap framfor deg selv». Kvinnene kan få et merke som kalles 111-tatoveringen, 1-1-1. Tre linjer som går nedover haken. Og den tatoveringen betyr: «Jeg setter pris på samfunnet mitt, folket mitt, menneskene som støtter meg, menneskene som har vist meg veien og veiledet meg gjennom hele livet, og jeg vil dø for dem og jeg vil støtte dem på alle måter jeg kan.» Du må gjøre deg fortjent til å ha den tatoveringen. Fellesskap før selvet.

ClearBear: I mange forskjellige innfødte kulturer ble selvsentrering tradisjonelt sett på som en sykdom i sinnet. Som noe som fører til grådighet og ego som kan ende opp med å ødelegge samfunnet.

Til slutt – er det noe fra denne tiden, dette øyeblikket av pause og refleksjon, som dere vil ta med dere som en del av rutinen eller livet?

Haatepah: Jeg vil si at det å prøve å være mer tålmodig med meg selv har vært viktig. Man er bare én person, bare ett menneske, og vi må huske å ta oss tid til å puste, være selvreflekterende og alltid – og dette er viktig – alltid ære jorden. Hedre jorden, ære vår mor, for moder jord er den som holder liv i oss alle, uansett bakgrunn, og har gjort det i hundretusener av år.

ClearBear: Og avslutningsvis vil jeg bare si at ingen har ansvar for å løpe side om side med verdens hastighet. Man må ta seg tid til å hvile, hvile er viktig. Ta vare på helsen og respekter deg selv, så vil andre også respektere deg.