Borte bra, banen best

En spontan 3MOT3-gatekamp foregår på Perths South Beach-basketbane i byen Fremantle (eller Freo). Det kan se vennskapelig ut, men den ertende sjargongen avslører at noe stort står på spill: Taperne spanderer middag.

«Det måltidet blir så bra, woo!», sier Chris Lako, teamets komiker (og laveste spiller, noe som fører til en sunn dose erting).

Sebit Reath, gruppens uformelle leder, gliser mens han håndterer ballen. «Bro, jeg vil ha en milkshake», sier 22-åringen, som spilte på college med et basketballstipend. «Og du må grave dypt i lommene, for jeg skal også til Nobu!» Han har sansen for eksklusiv japansk mat.

«Glem det – du får ikke et eneste måltid av meg!», svarer Chudier Lap, som er 21 år og en av de yngre spillerne.

«Nå kan vi starte grillen, ikke sant?», legger Ngor Manyang (25) til, en av Sebits lagkamerater. Aksenten deres er tydelig australsk, men bøyningene har egne røtter. Alle mennene på banen kom til den vestlige byen Perth som flyktninger fra Sør-Sudan.

Her på den andre siden av kloden skiller de seg ut, bokstavelig talt – Sebit er 208 cm høy. Men den virkelige grunnen til at tilskuere begynner å samle seg, er at få har sett et så høyt ferdighetsnivå på nært hold. Spillerne er enten proffer eller godt på vei. Men i dag handler det om kjærligheten til spillet (og maten).

Sebit raser forbi dem mot kurven fra venstre ving. Han scorer, og laget hans leder med fire. Tid for drikkepause.

Vi slår av en prat med Sebit og hans yngre bror, Chuatwech (19), som har spilt for det lokale laget i den nasjonale ligaen, og med Ngor for å finne ut hvordan denne sporten har gitt dem muligheten til alt det de verdsetter mest.

Vi snakker om kjærligheten til basketball, en billett til frihet og det å vinne.

Chuatwech: Jeg ble født i Waat i Sør-Sudan. Og på grunn av borgerkrigen flyttet familien vår til Australia da jeg var tre.

Chuatwech: Australia har spilt en viktig rolle i livet mitt, og jeg setter pris på alle mulighetene jeg har fått. Men jeg kommer alltid til å ha en tilknytning til Sør-Sudan – det kommer alltid til å være mitt hjem, og jeg føler en sterk tilknytning til røttene mine der.

Chuatwech: Det har vist meg at man ikke kan ta noe for gitt, og at hardt arbeid er det eneste alternativet hvis du vil komme ut av en vanskelig situasjon. Jeg jobber for å skape en bedre fremtid, og det gjør flyttingen fra Sør-Sudan til Australia verdt det. Forhåpentligvis kan jeg en dag dra tilbake til Sør-Sudan og gjøre noe positivt der for alle.

Sebit: Jeg tror at det å være veldig god i sport virker inkluderende her. Jeg tror virkelig det er noe som tiltrekker folk.

Ngor: Vi er en av de høyeste stammene i verden [Dinka-stammen i Sør-Sudan]. Og det er naturlig at vi trekkes mot basketball, fordi det fungerer bra med vår høyde og atletiske forutsetninger.

Sebit: Hovedsakelig på grunn av storebroren min. Jeg ville spille med ham. Vi gjør alt sammen. Basket er en av de tre grunnpilarene i livet mitt. Det er skole, familie og basket.

Chuatwech: Brødrene mine spilte. De spilte kamper i helgene, og jeg ville spille med dem. Så jeg sluttet med fotball og begynte å spille basket, og treningen ble mer seriøs fra fjerde klasse. Og nå prøver jeg å bli proff, så alle dager handler om det – det er egentlig det eneste jeg tenker på.

Chuatwech: Vi har kjent hverandre i mange år – familiene våre kjenner hverandre. Vi begynte å spille sammen som barn. Så satte noen sammen et lag for det nasjonale sørsudanesisk-australske basketballforbundet, Perth Rhinos. Laget ble lagt ned i 2018, men vi ser på dette laget som en fortsettelse av det.

Ngor: Vi oppmuntrer hverandre, og det har styrket oss. Når vi spiller sammen, ser vi at når én person lykkes, lykkes alle. Det er det jeg elsker med lagidrett.

Sebit: Når vi spiller sammen, bekrefter vi vennskapet vårt. Det å kunne krangle og så komme over det. Det gjør vennskapet sterkere.

Ngor: Min styrke er å skyte. Jeg er en av de mest begavede skytterne.

Sebit: Allsidigheten og høyden min, så jeg kan skyte ballen fra stor høyde.

Chuatwech: Hastighet og andre atletiske ferdigheter. Jeg er ikke redd for å dele ballen. Jeg liker å vinne, så jeg gjør i utgangspunktet alt jeg kan for å vinne.

Sebit: (Helt seriøs) Jeg vil si at det er meg.

Chuatwech: (Helt seriøs) Broren min.

De er tilbake på banen, og spillet blir opphetet. Stemmene deres skyter over banen like raskt som pasningene.

«Han vil ikke skyte den!»

«Angrip kurven!»

«Hei, hvordan føles det å være så kort?»

«Sånn, ja! Vis hvordan det gjøres!»

Spillere på de andre banene stopper sine egne kamper og samles for å se gruppens proffnivå-spill på nært hold. Tilskuernes beundring for ferdighetene deres er bevis på at disse mennene har blitt lokale helter gjennom basketball.

Serien med 11-poengs spill ender med 4–3, med Sebits lag som vinnere. Siden han er sesongens beste spiller (MVP), bruker Sebit noen minutter på å gi tips til noen barn som har sett dem spille.

Etterpå drar de til stranden for å kjøle seg ned i den berømte Fremantle-brisen, som på folkemunne har fått navnet Freo Doctor fordi den friske sjøluften gir lindring fra Australias sommervarme. Nede i sanden pisker Freo Doctor rundt dem mens de løper leende inn i bølgene, jager hverandre, dytter hverandre og faller i vannet.

Det tapende laget lover seierherrene at de snart skal ta dem med ut på hamburgere eller spareribs. Å vinne betyr alt for dem i øyeblikket, men det er ikke det viktigste. For disse gutta er basket et fellesspråk, en linse de ser verden gjennom – noe som gir tilhørighet. Grillmaten er bare en deilig bonus.