Fiender i ringen – venner utenfor

I en diskre bokseklubb i Shanghai møtes en gruppe damer – lærere, ledere, hjemmeværende mødre og alt imellom – for å knyte støvlene og surre inn knokene. Rosa manualer og iøynefallende hansker ligger i resepsjonen. Lyden av hansker som slår på puter, synkroniseres med den høye lyden av elektroniske rytmer med høy energi. Latter spretter av veggene i Princess Women’s Boxing Club mens medlemmer av klubben forteller vitser før de går inn i ringen.

Bokseklubben er vertskap for et fellesskap med kvinnelige fightere som kommer for treningen, men som ender med å bli værende på grunn av kameratskapet. Selv om du kanskje ikke anser boksing som en lagsport, beviser dette stedet og disse damene at det er det definitivt: Sammen trener de for å styrke selvtilliten, bygge fysisk og mental styrke og gi alle kritikere en rett på tygga.

Klubben startet i et lånt dansestudio i 2010. Princess Women’s Boxing Club organiseres av Gong Jin, som opprinnelig bare var ute etter et sted der en håndfull av venninnene hennes kunne bokse, og nå er den en fullverdig klubb med to lokaler i Shanghai, et dusin trenere og hundrevis av medlemmer.

Damene møtes flere ganger i uken på timer med rundt 10–15 deltakere, og de har knyttet bånd også utenfor bokseringen. «Vi er som en familie», sier Gong Jin, som tok på seg hanskene for første gang da hun var 12 år etter oppfordring fra faren, som hadde bokset i sin ungdom. Seks år senere begynte hun å fighte profesjonelt, og nå, i en alder av 32 år, holder hun det fortsatt gående.

Én hun har ansvar for, er Han Beiying, som nylig gikk fra å være elev til å bli trener på deltid, og Zhong Zheng, som har trent med klubben to ganger i uken i over fire år. Sammen med de erfarne Princess-veteranene Ge Fangxin og Du Jingjing diskuterer de hvordan unge kinesiske kvinner trosser gamle ideer for å kunne definere nye.

Vi snakker om bånd mellom fightere, knockouter og det å få energi.

Gong Jin: Den mannlige måten å fighte på er mer fokusert på styrke og tøffhet. For damer handler det mer om teknikk, presisjon og riktig strategi. I en gruppe med en gjeng gutter føler jeg at jeg må bevise hva jeg kan. Jeg ville trene med andre damer, men det fantes ikke noe sted å trene på den gangen. Det er slik det startet.

Han Beiying: Du ser ikke så mange bokseklubber for damer i Kina, og jeg tror faktisk vi var den eneste da vi startet. Det gir oss et trygt sted å trene på der vi ikke trenger å bekymre oss for at slagene blir for harde.

Zhong Zheng: Jeg liker at jeg får mer privatliv når jeg trener i mindre klasser med nære venner, i tillegg til det høye nivået på trenere med damer som forstår hvor du kommer fra.

Gong Jin: [Ler] Jeg vet at ikke alle damer liker rosa. Det er bare min personlige favoritt. Det betyr ikke at treningsstudioer for damer absolutt må være rosa.

Gong Jin: Vi støtter hverandre. Når lagkamerater fighter, roper vi navnene deres og heier «Pǔ lín jiāyóu». [«Pǔ lín» er de to første bokstavene i treningsstudioets kinesiske navn, som er den første delen av translitterasjonen av «Princess». «Jiāyóu» oversettes til «få opp energien» i den oppfordrende betydningen «stå på» eller «kom igjen» av uttrykket.] Hele treningsstudioet fylles vanligvis av den høylytte heiingen vår.

Han Beiying: Det har lært meg samarbeid og toleranse. Selv om det er én mot én i ringen, har du en trener, og du har partnere som trener sammen med deg. Det er virkelig en lagsport. Det er skummelt når du ser et slag som kommer mot ansiktet ditt, men med øvelse og samarbeid lærer du å slå et perfekt slag.

Gong Jin: Det har lært meg å være modig og har gjort meg uavhengig. Boksing handler ikke om å starte kampen, men om å kunne stå opp for deg selv.

Zhong Zheng: Under kamper i begynnelsen, var jeg nervøs og bare opptatt av å vinne. Men etter hvert som tiden gikk, lærte jeg at boksing handler mer om å vise respekt for motstanderen ved å ta i bruk alle ferdighetene jeg har lært fra trening og lagkamerater, og det å prøve mitt beste.

Gong Jin: Vi har blitt nære venner. Vi snakker når vi gjør oss klare, og vi går ofte ut for å spise etter trening. Mange av oss har kjent hverandre lenge, så vi har dannet veldig tette bånd.

Han Beiying: I ringen slår vi som fiender, men når vi er utenfor ringen, er vi mer enn bare treningspartnere. Vi klager på sjefene våre og kollegene våre i WeChat-grupper. Vi har dette utløpet for stress med boksingen som vi alle deler. Og når du er i vansker, enten det er på jobb eller privat, har du dette utrolige støttenettverket som er der for deg.

Ge Fangxin: Da jeg startet for seks år siden, var det ikke mange damer som ville prøve boksing. Men etter hvert som tiden gikk, kom flere inn og ble værende. Det er rørende å se at flere damer lærer om styrken sin gjennom boksing.

Du Jingjing: Flere begynner å godta boksing som en kvinnelig sport, i stedet for å bare assosiere den med vold. Vi eier skjønnheten i styrken vår.


Etter trening tar Gong Jin av hanskene og båndet rundt knokene. Corgien hennes Wukong kommer bort, og hun løfter ham opp på kneet sitt før hun snur ham rundt og klapper ham på magen. De andre jentene samler seg rundt og ler. De er de samme damene som kom inn i treningsstudioet bare noen timer tidligere. Men man kan se på holdningen deres at noe har endret seg. Gjennom noen runder i ringen har de på ny kommet i kontakt med denne kraften Du Jingjing snakket om. Nå er de klare til å takle hva som helst. En stor kamp, et styremøte eller en dårlig dag: dukk, vri, slå – knockout.