For å nå scenen måtte denne danseren først finne seg selv, og deretter nedkjempet han stereotyper

I en alder av 21 år vet Nathan Féliot allerede hva han vil mer enn noe annet i livet: Han vil bli en profesjonell danser. Og han trosser samfunnets og familiens forventninger for å få det til å skje.

«Jeg vil ikke angre på noe», sier franskmannen om målet sitt.

Nathans reise til scenen er ikke ulik den andre unge menn erfarer – det å utfordre tanken om at sport starter og slutter med konkurranse på en bane.

«På skolen var fotball for gutter og dans for jenter», sier Nathan, som vokste opp i Toulouse, om sine tidlige misoppfatninger. «Jeg hadde en forestilling om ballerinaer som danset klassisk dans og gikk med tutuer – jeg ville ikke være en del av det. Jeg visste ikke at jeg kunne utfordre den kjønnsstereotypen.»

Så Nathan – som allerede var nær moren sin og ønsket å tilbringe mer tid med faren sin – prøvde fotball, som de andre guttene i klassen. Og deretter svømming. Og så friidrett. Og så kampsport. Men han likte ingen av delene. «Treneren skriker til deg, det gir meg ingen glede», sier han.

Til slutt meldte moren ham inn i Le Lido – den velkjente sirkusskolen i Toulouse. Der oppdaget en instruktør Nathans potensial og overbeviste ham om å satse på dans. «Han fikk frem noe jeg hadde skjult fordi jeg ikke trodde det var mulig», sier Nathan.

Når lidenskapen først ble vekket, sto Nathan ovenfor en ny utfordring: Han måtte overbevise moren sin, en fremgangsrik ingeniør, om at han kunne forfølge en karriere som utøvende kunstner. Han holdt ut med intense dansetimer som krevde at han la ned 80 timer i uken i studio, samtidig som han deltok i et toårig studieprogram i internasjonal handel. «Det var slitsomt, men det var prisen å betale for å gjøre det jeg liker», sier Nathan, som fortsatt unngikk å diskutere dette med moren sin.

«Til å begynne med sa jeg ikke rett ut at jeg ville danse, fordi jeg visste at det kom til å bli vanskelig å akseptere», sier Nathan. Han legger til at selv om moren er stolt over det han har oppnådd innen dans, bekymrer hun seg fortsatt (som mange foreldre) for om sønnen kan klare å tjene penger på kreativiteten sin og talentet sitt.

Han er likevel mer fokusert på målene sine enn noensinne. «Jeg vil bevise for henne at jeg kan lykkes», sier Nathan, som også ønsker å utfordre misoppfatninger i dansebransjen. Han har allerede opplevd rasestereotyper som at «svarte danser bra», men at de samtidig ikke anses som klassiske dansere. Gjennom hardt arbeid og dedikasjon ønsker han å motbevise også disse stereotypene.

Belgia er Nathans neste stopp, der han nettopp har blitt tatt opp i et treårig program ved en prestisjetung danseskole. Og etter dette? Han tenker stort. Han er inspirert av arbeidet til anerkjente moderne dansekoreografer som Jacob Jonas og James Wilton. Nathan tenker allerede på hvordan en livslang karriere i bransjen kan fortone seg for ham – enten det blir å nytolke musikaler eller omsider ta steget fra danser til koreograf.

«Du kan ikke være danser hele livet», sier han. «Jeg må sikre fremtiden.»