In Good Company: Marchistas
Fellesskap
Kappganglaget i Guatemala viser hvordan sporten har blitt en del av den nasjonale identiteten.
«In Good Company» er en serie om lag og klubber som utfordrer status quo.
I Texas er det amerikansk fotball. I Brasil er det fotball. I Guatemala er kappgang i sentrum. Kappgangens popularitet skjøt i været i Guatemala i 2012 etter at Erick Barrondo tok sølv på 20 km i London — Guatemalas første OL-medalje noensinne. Fra dette katalytiske øyeblikket ble sporten raskt en del av den nasjonale bevisstheten, som en måte unge kan forbedre seg selv og fremtiden sin på.
Fra venstre: Abner Pop, Zoe Ruiz, Diana Ruiz, Esmeralda Tiul, Pamela Ruiz
Reglene er enkle. Skikkelig teknikk er å gå så fort som mulig fra start til mål, med én fot i bakken og det fremre beinet rett til enhver tid. Dette synkroniserer armene og hoftene, så man ikke blir fristet til å «flyte» for å få fart. For tilskuere kan denne bevegelsen se tåpelig ut, men den dynamiske hoftebevegelsen kommer naturlig for mange guatemalanere, som vokste opp med å danse merengue. Faktisk sier mange at kappgang er som å danse merengue i 20, 30 eller 50 kilometer.
Fra venstre: Yasuri Palacios, María Peinado, Pedro López, José Oliva, Lisbeth López
Fra venstre: Abner Pop, Pamela Ruiz, Juan Coy
Fra venstre: Yasuri Palacios, María Peinado, Pedro López, José Oliva, Lisbeth López
Fra venstre: Abner Pop, Pamela Ruiz, Juan Coy
Før Ericks medalje var marcha, eller kappgang, for det meste praktisert av militærstyrker i Guatemala. Den nasjonale bevisstheten rundt marsj var synonymt med krig, sivil strid, frykt. I dag har landet flere kappganglag, noen med atleter så unge som seks år gamle, og mange lagmedlemmer kommer fra arbeiderklassenabolag (50 prosent av guatemalanere lever i fattigdom). Konnotasjonene er snudd: Marsj betyr håp, en vei inn i en positiv fremtid.
Av de 24 guatemalanske atletene som kvalifiserte seg til Tokyo-OL i 2020, var ni kappgjengere. Å si at sporten er en nasjonal drivkraft ville vært en underdrivelse. I løpet av Erick Barrondos ti år lange karriere investerte myndighetene i Guatemala nesten åtte millioner GTQ (ca. en million dollar) på treningen og sponsingen hans. Mange unge kappgangutøvere mottar et månedlig stipend til utdanning og livsopphold. Guatemalanere ser kappgang som en mulighet til en bedre fremtid, en måte å bryte ut av fattigdomssyklusen på — ett steg av gangen.
Mange kappgangutøvere trener i Guatemala bys gater. Fra venstre: Juan Ortíz, Glendy Teletor, Yasuri Palacios, Yaquelin Teletor, Lisbeth López, Maria Peinado
I tillegg til håpet og de fysiske gevinstene sporten gir, er kappgang mer gjennomførbar og tilgjengelig enn mange andre sporter, og den skaper et bånd mellom guatemalanske familier, venner og naboer på en måte kun lagsport kan gjøre. Selv om det kanskje virker som en individuell sport, utøves kappgang i et lagmiljø som er nødvendig for sportens opplevelse og suksess. Treningen består av å legge bak seg avstander på så mye som 30 km, og disse timene tilbringes sammen med lagkamerater som blir til familie. Laget i filmen vår består av atleter fra forskjellige bakgrunner, av ulike aldre (seks til 25 år gammel) og fra mange ulike samfunnslag. Det som forbinder dem, samme hvor de kommer fra, er kjærligheten til sporten og ønsket om å holde én fot på bakken.
[Venstre] Fra venstre: Yaquelin Teletor, Gaby Sica, María González, Katherine Marroquín, María Peinado, Lisbeth López, Yasuri Palacios, Glendy Teletor, Sergio Perez, Bryan Matías, Pedro López, Juan Ortíz, José Oliva
[Venstre] Fra venstre: Yaquelin Teletor, Gaby Sica, María González, Katherine Marroquín, María Peinado, Lisbeth López, Yasuri Palacios, Glendy Teletor, Sergio Perez, Bryan Matías, Pedro López, Juan Ortíz, José Oliva [Høyre] Med klokken fra venstre: Katherine Marroquín, María González, Sergio Perez, Gaby Sica, José Oliva, Ronín Ortiz, Juan Ortíz, Lisbeth López, Pedro López, Yaquelin Teletor, Bryan Matías, Glendy Teletor, María Peinado, Yasuri Palacios
Med klokken fra venstre: Katherine Marroquín, María González, Sergio Perez, Gaby Sica, José Oliva, Ronín Ortiz, Juan Ortíz, Lisbeth López, Pedro López, Yaquelin Teletor, Bryan Matías, Glendy Teletor, María Peinado, Yasuri Palacios
Møt laget
Juan Ortíz, José Oliva, Bryan Matías
Bryan Matías
Juan Ortíz, José Oliva, Bryan Matías
Bryan Matías
«Når jeg konkurrerer, føler jeg en lidenskap for Guatemala. Lidenskapen for å konkurrere mot andre om medaljer og kjempe for min egen og landets fremtid.»
Bryan Matías, 16
Panamerikansk mester 2021
«Jeg vil skape historie for landet mitt og vise jenter og damer at du kan nå alle målene du setter deg, samme hvor store eller små de er.»
Yasuri Palacios, 21
Rekordholder i NACAC-mesterskapet (Nord-Amerika, Mellom-Amerika og Karibia)
«Kappgang har gitt meg en sjanse til å omgås ulike folk, og det har forandret måten jeg ser livet på. Når noen trenger støtte, er vi alltid der. Når lagkameratene mine blir med, deler jeg det jeg kan med dem. Når de må forbedre tidene sine, sier jeg: 'Bli med meg, jeg skal pushe deg.'»
Yaquelin Teletor, 16
Panamerikansk bronsevinner 2021
«Jeg liker å lære, og jeg liker virkelig sport, for jeg trener med onkelen min. Jeg har aldri konkurrert, for de sier jeg er for liten til det, men hver gang jeg trener føler jeg at jeg vinner.»
Zoe Ruiz, 6
Den yngste kappgjengeren som trener på Cobán-laget
«Jeg er spent i hver konkurranse, veldig glad for å representere distriktet og landet mitt. Det er en stor ære. Jeg har alltid tenkt at hvert forsøk fører meg nærmere OL-pallen.»
Abner Pop, 14
Mellomamerikansk sølvvinner
«Muligheter er til for de som realiserer dem. Drømmer har ingen utløpsdato.»
Glendy Teletor, 19
Har drevet med kappgang med søsteren sin Yaquelin i ni år
Lisbeth López
Fra venstre: Lisbeth López, Juan Ortíz
Lisbeth López
Fra venstre: Lisbeth López, Juan Ortíz
«Jeg blir oppspilt når jeg konkurrerer. Jeg ser meg rundt, ser folk rope og heie, og jeg føler meg emosjonell fordi jeg representerer landet og laget mitt. Det er en så ren energi i kappløp, vi kjemper for målene våre og fjerner alle hindringer vi klarer.»
Lisbeth López, 15
Sølvvinner i NACAC-mesterskapet (Nord-Amerika, Mellom-Amerika og Karibia)
«Det jeg liker med kappløp er at jeg er på et lag som ikke bare er et lag, det er en familie. Jeg ser ikke på trening kun som en sport, men som jobben min.»
Pedro López, 20
Gullvinner i NACAC-mesterskapet (Nord-Amerika, Mellom-Amerika og Karibia)
Ronín Ortiz
Fra venstre: Ronín Ortiz, Mirna Ortiz
Ronín Ortiz
Fra venstre: Ronín Ortiz, Mirna Ortiz
«Jeg liker at moren min ser meg trene, og at hun ser at jeg driver med kappgang takket være henne og familien min. Moren min, partneren hennes [Erick Barrondo] og søskenbarna mine er allerede proffer. Siden jeg var liten har jeg dratt til friidrettsbanen og likt å se på hvordan familien min trener. Jeg liker å vite at selv om jeg akkurat begynte, så har jeg en historie med sporten.»
Ronín Ortiz, 13
Førsteårs kappgjenger og sønn av olympieren Mirna Ortiz
«Før jeg begynte med kappgang hadde jeg små drømmer. Men kappgang har hjulpet meg med å oppdage hva jeg virkelig ønsker. Før jeg kom inn i sporten og dette miljøet, hørte jeg på andre og ombestemte meg lett, men nå er jeg mer bestemt på hvem jeg vil være.»
Gabby Sica, 11
Nybegynner i kappgang
«Guatemala er ikke så gode i fotball, og jeg innså at jeg ville få større innvirkning med kappgang. Jeg ble inspirert av tanta mi og søskenbarnet mitt som akkurat kom tilbake fra OL. Jeg sliter litt med hoftebevegelsen, men for meg ligger sporten i genene mine — jeg måtte gjøre det.»
Juan Ortíz, 15
Fotballspiller som har blitt kappgjenger
Fra venstre: Yasuri, José Oliva, María Peinado, Lisbeth López, Pedro López
Tekst: Julio Serrano Echeverría
Bilder: Juan Brenner
Film: Juan Brenner, Paolo Giron