For to entreprenører fra Brooklyn starter seiere både på og utenfor banen med samarbeid

Elle Clay visste at både Playground Coffee Shop i Brooklyns Bedford-Stuyvesant-strøk og kafeens eier, Zenat Begum, var spesielle i det øyeblikket hun gikk inn på kafeen.

«Jeg er litt kafésnobb og kunne bare gå rundt i nabolaget til forskjellige kafeer», minnes Elle. Men dette besøket handlet ikke bare om en god kaffe. Hun hadde sett Zenat på Instagram og hadde blitt inspirert av arbeidet hennes. «Så jeg kom inn og spurte etter henne. Jeg så meg rundt, og tenkte at det var annerledes her.»

Zenats Playground er definitivt ikke som andre kafeer. Etter åpningen i 2016 har den blitt et knutepunkt for lokalmiljøet. I tillegg til å servere god kaffe, som Elle kan bekrefte, er kafeen også et sted for poesilesinger, workshoper, radiosendinger og bokbytter (der naboer kan legge igjen eller ta med seg en bok). I det siste året har Playground også deltatt i et kjøleskapinitiativ for lokalsamfunnet som ble lansert over hele New York, der naboer donerer mat slik at andre kan ta det de trenger.

Zenat lærte alt om å administrere en liten bedrift fra faren sin, som eide en jernvareforretning på samme sted i 20 år. Elle vet også hvordan det er å lede et prosjekt helt fra starten av. Hun er grunnlegger av Wild Child NYC, et produksjonsselskap som spesialiserer seg på eksperimentell historiefortelling og marginaliserte fortellinger. Hun har sin egen podkast og har jobbet med en rekke andre prosjekter innen film og lyd.

Elles og Zenats felles kjærlighet for Brooklyn-nabolaget sitt og aktivisme i lokalsamfunnet, i tillegg til lidenskap for bedriftene sine, gjorde dem til gode samarbeidspartnere på arrangementer i Playground-lokalet. Her diskuterer de hvordan begge bygger dyktige team rundt seg for å støtte lokalsamfunnet og hvilken rolle basket (en annen ting de begge liker) har hatt for arbeidet deres.


Elle: Zenat, helt siden jeg møtte deg for første gang, har du vært opptatt av nabolaget ditt. Du bryr deg veldig om lokalsamfunnet. Da COVID kom, ble Playground separert fra alle ved å ta ledelsen for å omfavne lokalsamfunnet og gi ressurser til folk som protesterte, men også mat med kjøleskapene i lokalsamfunnet. Jeg vet at du alltid har gjort samfunnsarbeid, så jeg vil ikke si helomvending, men hvordan gikk du fra å være inne i butikken til å være utenfor?

Zenat: En gammel venn fra videregående kom med ideen om et kjøleskap for lokalsamfunnet til meg. Bondens marked har overprodusert grønnsaker og råvarer i de siste månedene. De har bare delt det ut eller distribuert det fra matbanker. Jeg sendte ut noen signaler, og før jeg visste ordet av det, var vi i gang. Så begynte jeg å møte stamkunder fra Playground og beboere i nabolaget som tok fra kjøleskapet hver dag. Dette var tjenestearbeidere, nøkkelarbeidere, folk som jobber på byggeplasser og folk som driver barnehager og som ikke kunne slutte å jobbe fordi det ville ødelegge økonomien deres. Mens jeg snakker med deg, ser jeg faktisk på kjøleskapet. Nesten ti stykker har kommet innom i løpet av den siste timen for å legge igjen ting, og også for å ta med seg noe. Prosjektet har gått veldig bra. Det har vært problemer underveis, som i så mange andre prosjekter, men du må jobbe deg gjennom dette fordi en større visjon er at vi gir mennesker mat i en tid der det er et desperat behov for det.

Elle: Hvordan løser du problemer og administrerer teamet når det oppstår problemer?

Zenat: Det var et stort problem da jeg innså at jeg hadde brukt all min tid på kjøleskapene i lokalsamfunnet og fremdeles hadde en kafé å drive. Om jeg vil at de ansatte på Playground skal forstå meg og kunne kommunisere effektiv med meg, må de også involvere seg. Så alle var med og inneforstått med at problemer er en del av reisen. Problemene har vært en fin påminnelse om at jeg må være ydmyk.

De du ofte blir inspirert av, er de du omgås med, ikke sant? Så hvordan avgjør du hvilke type mennesker eller venner du tar med deg for å gjennomføre visjonen din?

Elle: Jeg tror mye av det er basert på følelser. Det er basert på energien mellom meg og den personen. Jeg kan si at du og jeg er kompatible, fordi vi begge er stjernetegn fra jorden. Jeg er steinbukken, og du er jomfruen.

Zenat: Vi er jordnære, baby.

Elle: Vi forstår hvordan vi jobber sammen. Men jeg tror også det handler om folk som inspirerer meg. Jeg tror det handler om å se potensialet i det vi kan skape sammen, men også om energien deres … om de er tilgjengelige og om de er gira eller begeistret for det.

Zenat: En del av det å være teamleder og også en lagspiller er å kjenne til folks styrker og svakheter, og hvordan man forsterker og løfter opp folk, men også det å jobbe rundt noe av det de kanskje ikke er så interessert i eller har kunnskap om.

Så, Elle, hvordan setter du opp et lagspill når du jobber med samarbeidspartnere?

Elle: Jeg tror jeg lærer med hvert prosjekt. Det er dette det handler om. Basket er livet. Jeg har vært basketspiller og trener, jeg har vært produsent og produksjonsassistent, så jeg vet at man må kunne kommunisere tydelig med folk og sørge for at dere alltid er på samme side. Det handler om laget. Om målet mitt er å vinne og jeg ser at lagkamerater ikke jobber så hardt som jeg vet de kan, må vi se nærmere på det. Vi må finne ut hvordan vi omkalibrerer og omstrukturerer ansvar.

Zenat: Hva er styrkene og svakhetene dine når du administrer et team? Hvordan har du lært deg å komme deg over svakhetene?

Elle: Jeg tror at en av styrkene mine som produsent er å stole på visjonen min. Jeg kan ikke be om at teamet mitt skal gjennomføre visjonen min om jeg selv ikke stoler på den. Svakheten min er å ha tydelige linjer mellom vennskap og samarbeidspartnere … og det å ikke ta ting personlig. Jeg er følsom, og kritikk kan føles som avvisning, eller det kan føles slemt. Det å være i stand til å stole på forholdet og vite at denne personen gir meg denne tilbakemeldingen så jeg kan forbedre meg selv, det er noe jeg virkelig har måttet tilpasse meg etter og forholde meg til.

Zenat: Jeg tror det er en god indikator av karakteren din når du er i stand til å jobbe med folk som er veldig annerledes enn deg og du fremdeles lager noe som er fantastisk og radikalt. Det handler om historiefortellerne du møter senere og det å kunne bruke linsen din til å fange fortellingen deres.

Elle: Kjemien med teamet ditt er uslåelig. Alle har en rolle å spille, men det er heller ingen som nøler når de må bidra og prestere. Og det er sånn man vinner mesterskap, baby!

Zenat: Helt klart. Jeg mener det er viktig, for det er også en forståelse for at seiere kommer på mange forskjellige måter. Det er ikke sikkert de kommer under et arrangement der alt er fantastisk, men kanskje på en dag der noen skrev en anmeldelse om at Playground har den beste kaffen. Det føles organisk, ikke sant?

Elle: Det er virkelig organisk. Det handler om å være låst inne og forstå hva visjonen er og bli enige om å gjennomføre visjonen på en skikkelig måte.

Zenat: Til og med før du skaper visjonen din, må du dyrke den. Du må få på plass ting for å høste inn visjonen. Jeg liker å sammenligne alt med jordbruk. Vi er mennesker som krever mye ømhet og omsorg. Om vi beskyttes mot menneskene rundt oss, kan vi ikke jobbe effektivt. Og da blir det ingen positiv opplevelse for noen.

Elle: Du må ta vare på deg selv om du virkelig skal ta vare på andre.

Zenat: Hvordan får du tid til å fokusere før du går på jobb?

Elle: Jeg jobber fortsatt med det. Akkurat nå tror jeg noen har fått mye tid til å bli kjent med seg selv på et annet nivå, med det å takle en overveldende følelse av det som foregår akkurat nå. Så jeg tror at før alt dette, så var det ikke en prioritet for meg å beskytte meg selv. Hvordan jeg nullstiller meg og opprettholder eller oppnår en slags balanse? I løpet av de siste månedene har jeg roet ned tempoet mitt, blitt mer stødig … og jeg prøver bare å gjøre gode ting: egenomsorg og gåturer, trening, meditasjon.

Zenat: Jeg tipper du spiller basket.

Elle: Hør her. Jeg er der ute. De er ikke klare for meg her.

Zenat: Jeg har ikke sett deg på banen.

Elle: Jeg legger ikke ut noe på Instagram fordi jeg er litt rusten og ute av form, men jeg er på vei tilbake.