In Good Company: Eyekonz
Fellesskap
Et lag med unge jenter i Philadelphia hevder sin plass innen lacrosse.
In Good Company er en serie om lag og klubber som utfordrer status quo.
«Jeg er en naturkraft.»
«Jeg er rå.»
Tretti jenter stiller seg opp foran et stort speil på Mander fritidssenter i Nord-Philadelphia. De går bort til speilet, én etter én, mens treneren deres Jazmine A. Smith («Coach Jaz») oppfordrer dem til å «se seg selv i øynene» og si noen anerkjennende ord. Treningen kan ikke begynne før de gjør det.
Trener Jazmine Smith og Erin Mobley
Det er en tillitsbyggende teknikk som blir brukt av Eyekonz Sports, lacrosse- og landhockeyligaen som Coach Jaz grunnla for jentene i Philadelphia, for å få flere svarte kvinner til å delta i en idrett som for det meste har hvite utøvere.
Et skarpt drag i kveldsbrisen vitner om at høsten er i gang – noe som vanligvis sammenfaller med begynnelsen av et nytt skoleår. Men i disse koronatider er denne treningen den eneste kontakten noen av disse jentene har med andre. Jenter i alderen 5 til 18 år begynner å løpe rundt banen. De eldste er foran og viser vei, mens de yngste henger igjen i de bakerste rekkene helt til alle blir bedt om å dele seg i to grupper etter alder. Når lyden av skravling blant venninner øker i volum, blir de plutselig avbrutt av Coach Jaz. «Evnen til å lytte er et spørsmål om hva?», spør hun. «Liv eller død», svarer de i kor.
Coach Jaz og laget hennes
Smith (43) er oppvokst i byen, og som tidligere hockey- og lacrossespiller var hun ofte den eneste svarte jenta på laget sitt. Flere år senere, da hun trente et lokalt klubblag, innså hun at mangfoldet på banen ikke hadde blitt bedre i det hele tatt. «Jeg følte at ingenting hadde endret seg», sier hun. «Det var vanvittig.» I 2019 var kun 16 prosent av de kvinnelige lacrossespillerne i førstedivisjon ikke-hvite. To prosent var svarte.
De eldste jentene begynner med «cradling»-øvelser, hvor de løper rundt mens de holder ballen i nettlommen på køllen. Noen av de ferskeste rekruttene mister ballene sine, og de triller bortover banen. Nyobi Murphy (15) derimot, spurter frem og tilbake og holder køllen i et selvsikkert grep. I nærheten forbereder målvakten Ayanna Reese (18) utstyr til lagets neste øvelse. Senere går jentene sammen to og to for å øve på å plukke opp trillende baller, og da løper Erin Mobley (15) bort til en yngre spiller som sliter med å få has på køllen sin, og oppmuntrer henne. Nyobi, Ayanna og Erin er lagets pilarer. De tre unge kvinnene legemliggjør idealene som Eyekonz ble opprettet for å fremme: dedikasjon til spillet, laget, fellesskapet og til seg selv.
Vi diskuterte søsterskap, anerkjennelse og det å overvinne fordommer.
Møt laget
Du kaller lagvenninnene dine for søstre. Føles det som om du er en del av en familie?
Nyobi: Vi er alle like. Vi er alle afrikansk-amerikanske jenter som elsker denne sporten, og som ønsker å spille den og dominere i den. Coach Jaz pleide alltid å si at vi står på våre slekters skuldre når vi spiller på denne banen. Når vi kaller hverandre søstre, får det oss til å føle et felles slektskap, og at vi må jobbe sammen som en familie.
«De baner ikke bare vei for seg selv. De lærer folk som ikke ligner dem, at vi hører hjemme her.»
Fra venstre: Nyobi og Nyla Numan
Fra venstre: Nyla og Nyobi
Fra venstre: Nyobi og Nyla Numan
Fra venstre: Nyla og Nyobi
Hvordan ønsker dere nye medlemmer velkommen til laget og får dem til å tenke på det som en familie?
Coach Jaz: Dette sportsprogrammet holder på hele året, så de som vil bli med på det, kan gjøre det når som helst. Vi har en fadderordning, slik at ingen føler seg isolerte. Når noen begynner på et nytt lag, slutter de ofte etter kort tid fordi de ikke kjenner noen. Fadderne går gjennom ting med dem og presenterer dem for de andre. Slik blir de varme i trøya, og føler seg dermed hjemme på laget.
Nyobi: Erin, har ikke vi vært i fadderordningen sammen tidligere?
Erin: Jeg tror jeg har vært fadder til alle som er her.
Hvilke andre lagritualer har Eyekonz?
Alle: «Jeg er»-bekreftelser.
Dayana Allen
Adriana Britt
Dayana Allen
Adriana Britt
Fortell meg om «Jeg er»-bekreftelsene.
Nyobi: Det er en tradisjon for å øke selvtilliten vår på banen. Coach Jaz holder opp et stort speil, og vi må se på oss selv, være så seriøse som mulig og si: «Jeg er …» Så du kan si noe sånt som: Jeg er sterk, jeg er vakker, jeg er rå, jeg er en naturkraft. Den siste er favoritten til Coach Jaz.
Jeg legger merke til at når noen nye gjør det, har de ofte problemer med selvtilliten og er ikke vant til å snakke ordentlig til seg selv. Coach Jaz får deg til å stå der, og venter til du ser deg selv i øynene. Og hun sier ting som: «Endre kroppsholdningen, endre stemmetonen. Hold skuldrene tilbake.» Hun sørger for at vi kan se på oss selv, fulle av selvtillit, og vite at vi er fantastiske unge idrettsutøvere. Og vi kan gjøre alt det vi tror er mulig.
Hvordan gir «Jeg er»-bekreftelsene deg selvtillit til å heve deg over utfordringene du møter på og utenfor banen?
Nyobi: Vi er egentlig ingen majoritet i denne sporten, så vi trenger mental stabilitet for å kunne konkurrere med andre som sannsynligvis har spilt dette spillet siden de ble født.
Coach Jaz: Mesteparten av tiden spiller vi mot lag med kun hvite spillere. En del av det å delta i denne idretten dreier seg om å bryte gjennom glasstak. De baner ikke bare veien for seg selv. De lærer også folk som ikke ligner på dem, at vi hører hjemme her.
Hvordan er det å gå ut på banen i nabolag som hovedsakelige er hvite?
Ayanna: Noen ganger er de hyggelige, men andre ganger er de ikke det. Jeg føler at de frykter at vi er gode. En gang, da jeg spilte som målvakt, stoppet jeg skuddet til en jente, og faren hennes ble sint fordi de var i ferd med å tape.
Coach Jaz: Jeg har alltid visst at denne spesielle byen [som vi besøkte], var veldig rasistisk. Ayanna hadde stoppet kanskje seks skudd på dette tidspunktet, og denne faren ble knallrød og rasende. Han kastet noe og løp ut på banen mot spillerne våre. Han skulle til å dytte henne, selv om dommeren var der. Så jeg måtte gå ut på banen, og dommeren sa til ham: «Gå av banen, ellers ringer jeg politiet.» Det var fryktelig å være vitne til dette, men det var en lærerik opplevelse.
Ayanna: Jeg var bare sjokkert og forvirret hele tiden.
Fra venstre: Vivian Saintil, Milan Smalls, Erin
Fra venstre: Vivian Saintil, Milan Smalls, Erin
Fra venstre: Vivian Saintil, Milan Smalls, Erin
Fra venstre: Zorah Bradford, Millia Bonney, Nyobi, Sonia Diaz, Ayanna, Azeezah Jones
Hvordan støtter lagvenninnene dine deg?
Nyobi: Vi elsker denne sporten alle sammen, og dette er vår tid til å henge. Dette er en tid vi bruker til å sette oss ned og puste ut. Når vi er ute på banen og trener, snakker vi alltid sammen om livet og siste nytt.
Ayanna: Noen ganger går angsten min innpå meg. Jeg begynner å overanalysere ting, og da møter jeg ikke opp. De andre hjelper meg med å styrke selvtilliten min. De forteller meg at jeg klarer det, at det skal gå bra.
Fra venstre: Kai, Tatiana Walker, Keyla, Erin og Qadan Johnson
I fjor sommer arrangerte Eyekonz en marsj som en del av Black Lives Matter-bevegelsen. Hvordan kom dere på den ideen?
Erin: Vi ønsket å gjøre noe for å øke bevisstheten om svarte kvinner som har blitt brutalisert av politiet. Ideen kom fra en Eyekonz-lagvenninne under et Zoom-møte, og så bestemte vi oss for hvordan vi skulle gjøre det.
«Vi er egentlig ingen majoritet i denne sporten, så vi trenger mental stabilitet for å kunne konkurrere med andre som sannsynligvis har spilt dette spillet siden de ble født.»
Nyobi: Coach Jaz sa: «Dette får vi til. Dere må få det til å funke.» Og med et godt grunnlag og et lite push, klarte vi å få alt dette til å skje. Det ga oss mye inspirasjon fordi vi følte at vi fikk virkeliggjort en idé. Det var bare en liten afrikansk-amerikansk kvinne som ble inspirert av noe hun hadde sett, og smerten hun følte ved politibrutaliteten som foregikk i verden. Det at denne ideen dukket opp og vi var i stand til å ta den helt ut og skape en koalisjon, en marsj som fikk anerkjennelse over alt … Jeg følte at – nå kommer jeg til å begynne å gråte – jeg følte at det var veldig viktig for oss.
Erin Mobley
Hva lærte dere av å arrangere den marsjen?
Nyobi: Du kan få til alt du har tro på, så lenge du har ideen og du er villig til å fremme den. Du må også være villig til å gjøre det som skal til for å få gjennomført det.
Hvordan taklet dere det som et lag da ordføreren stengte ned byen på slutten av 2020?
Coach Jaz: Vi trente sammen via Zoom, og sånn opprettholdt jentene engasjementet med hverandre. Men dessverre var det også da Rosalyn, Anai'yas mor, døde. Jeg snakket med henne før hun ble innlagt på intensivavdelingen, og det var en veldig opprivende samtale. Hun sa: «Coach, ikke glem det – sørg for at du får Anai'ya på college.» Hun hostet, og jeg sa: «Jeg vil at du skal slappe av og komme deg til hektene, slik at du kan føle deg bedre.» Og like etter var hun på intensivavdelingen. Det var hjerteskjærende.
Det ble begravelse, og vi visste at jentene ikke kunne gå dit. Vi bestemte oss for å lage en parade utenfor kirken, slik at jentene kunne holde opp plakater. På den måten ville Anai’ya, Cookie og Adriana kunne se når de kom ut, at laget deres var der for å støtte dem.
Fra venstre: Adriana og Katelyn Britt
Fra venstre: Nyla og Qadan
Fra venstre: Adriana og Katelyn Britt
Fra venstre: Nyla og Qadan
Adriana, som nå er åtte år gammel, har allerede trent lacrosse i tre år. Hun ble interessert i sporten av den enkle grunn at hun ville være i nærheten av storesøsteren sin. Men nå elsker hun å være på banen. «Jeg liker at jeg får mer mosjon, og jeg spiser sunt», sier Adriana og ramser opp grunnene til at hun elsker Eyekonz. «Det er noe treneren min har hjulpet meg med.»
De to søstrene går målrettet tilbake til treningen, vel vitende om at laget kan få til det de bestemmer seg for, om det så er å bli mestere i Philadelphia eller arrangere en marsj for Black Lives Matter.
Smith ser ut over banen og vinker på en yngre spiller som løper halvhjertet rundt banen med det lange, tvinnede håret sitt hengende løst. Smith ber henne om å sette opp håret, men jenta protesterer. Hun har ikke hårstrikk, og dessuten er frisyren nystelt. «Hør her», sier Smith mens hun låner en hårstrikk fra noen på sidelinjen og setter opp jentas hår i en hestehale. «Du er en idrettsutøver, og idrettsutøvere må holde håret borte fra ansiktet.» Etter at en dose tøff kjærlighet er utdelt, sender treneren den unge lacrossespilleren rundt banen på sin siste runde, og ber henne om å løpe seriøst og skikkelig. Eyekonz-spillerne legger listen høyt, og gir hverandre et lite dytt slik at de kommer seg opp og frem – sammen.
Tekst: Roxanne Fequiere
Foto: Laurel Golio, Gillian Laub
Video: Gillian Laub, Meerkat Media