Er noen gira på tennis? Noen i det hele tatt?

Det bor rundt 20 000 hardføre mennesker på øya Harris i de ytre Hebridene utenfor vestkysten av Skottland – i soleklart mindretall sammenlignet med de rundt 50 000 enda mer hardføre sauene. Sammen lager de øyas verdensberømte produkt: håndvevd Harris Tweed. Dette er bokstavelig talt et tett sammenvevd samfunn.

Lukk øynene, så kan du høre bølgene som slår inn fra havet, sauene som breker over de lyngfargede toppene – og de lokales seiersbrøl over et match point. For ja, midt i dette eldgamle og øde landskapet ligger Bunabhainneadar (Boona-ven-adder) tennisbane – Storbritannias (og kanskje verdens) mest avsidesliggende tennisbane. Og i dette isolerte lokalsamfunnet der sosial distansering er en hverdagslig realitet, har den blitt svært viktig.

Selve banen vekker så mye oppmerksomhet at den får trafikken til å stoppe – den lille trafikken som er der. Noen turister går ut av leiebilene sine for å ta bilder. «Hva er alt oppstyret for?», spør Mike Briggs på 65 år, mens han vinker fra kunstgresset. «Har dere aldri sett en tennisbane før?»

Da paret flyttet hit, pleide barna å slå en ball frem og tilbake over et fiskenett som var satt opp over veien, som de tok ned hver gang en traktor kjørte forbi. «Vi var overbeviste om at en tennisbane kunne gi lokalsamfunnet glede», sier Peggy. De hadde ingen anelse om hvor rett de hadde.

Når du er en utenforstående, gjelder det å ikke tråkke lokalbefolkningen på tærne. De sendte ut spørreskjemaer og spurte de lokale om råd, og svaret var utvetydig: Bygg drømmebanen deres, så kommer vi. Det var også en enkel sak å kjøpe tomten. «Heldigvis for oss var den tidligere eieren av North Harris Estate, Jonathan Bulmer, veldig støttende, og han solgte tomten til oss for ett pund», sier Mike.

«Det er ikke bare enda en tennisbane – fundamentet er bokstavelig talt hugget ut av klippene på Harris, og alle på øya vet hvilken utfordring det er», sier Andrew Morrison, innehaver av Harris Hotel. Innsamlingen av 62 000 pund for å bygge banen og det koselige klubbhuset i tre, tok fire år. De jobbet iherdig med innsamlinger, tilskudd og mange håndskrevne brev til profesjonelle spillere og berømte tennisfans over hele verden, som ble tilbudt å bli livstidsmedlemmer av Outer Hebrides Tennis Club for bare 50 pund. «Dette var før e-post, og faks var for tungvint», sier Mike. «Så vi skrev brev. Fem hundre brev.»

Det var det som skulle til. Det strømmet inn av søknader om medlemskap. Til og med tennislegenden Bunny Austin sendte fem pund fra Australia. «Jeg tror de syntes idéen var morsom og romantisk», sier Peggy.

«Jeg hadde aldri spilt tennis før, men jeg har spilt jevnlig helt siden banen ble åpnet», sier John Macleod, en bonde som vokste opp på øya. Briggs-paret har lært mange lokale skolebarn hvordan man spiller, og nevner flere som fortsatt spiller den dag i dag, inkludert familien Morrison, som har drevet det nærliggende Harris Hotel i Tarbert i over 100 år. «Jeg vet ikke om jeg hadde spilt tennis om jeg hadde bodd et annet sted, men det er en sann glede å spille i disse omgivelsene», sier Andrew.

Men det handler om mer enn bare tennis. «Banen brukes til mye mer enn det vi noensinne kunne ha forestilt oss», sier Mike. I tillegg til å være en Lawn Tennis Association-godkjent trener, er han en kvalifisert instruktør i Hatha-yoga. Peggy er sertifisert personlig trener og pilates-instruktør, med spesialisering i å hjelpe eldre med bevegelighet. Når de har mulighet, leder de timene sine i det åpne studioet med utsikt mot havet. Den friske luften og den storslåtte utsikten er trening for både hode, kropp og sjel. «Det er et herlig syn å se fargerike matter i landskapet med bein som vifter i luften», sier Peggy. 

Turister kommer fra hele verden for å se den særegne banen, men for lokalbefolkningen er det en møteplass som skaper samhold. «Det har blitt litt av en attraksjon», sier Mike. «Men det betyr nesten mer å vite at folk reiser en time fra den andre siden av øya for å bli med på en time, selv når det regner», legger Peggy til.