Forvent det uventede med denne redaktørens fargerike antrekk

Michelle Li elsker å leke med farger – enten det gjelder klær, sminke eller hår. Og det er ikke bare en hobby; det er noe hun først lærte å mestre gjennom et kurs i fargeteori hun tok på designskolen. «Det hjalp meg virkelig til å forstå hvordan farger fungerer sammen», forklarer hun. «Jeg går gjennom fargefaser nå, hvor jeg velger [en farge] og eksperimenterer med forskjellige nyanser og hvordan de fungerer sammen.»

Hun vokste opp i Indiana, og ønsket å skille seg ut fra sine beskjedne Midwest-omgivelser. Mote ble hennes utløp. «Jeg var så sulten etter stimulering og moteinspirasjon», husker hun. «Det var ikke så mye å få tak i, og det gjorde oss mer oppfinnsomme.»

Nå er moteredaktøren basert i New York City, og sier at hun hele tiden lar seg inspirere av stilen og moten som regjerer i nabolaget hennes nede i sentrum. Hennes egen stil er lunefull. Mønstre og trykk kolliderer med lag av tekstur og volum, og hvert antrekk er jordet med et par sneakers, en trend som hun riktignok tok til seg senere i livet.

Skoene er ikke bare for syns skyld. «Det er ingenting jeg verdsetter mer enn funksjonalitet når det gjelder mote», sier Michelle. I tillegg er hun en ivrig mosjonist, som varierer mellom tennis, løping og sykling når timeplanen tillater det. Her snakker hun om hvordan stilen hennes har utviklet seg, og hvordan komfort så vel som farger har blitt det viktigste.

Den tidlige barndommen tilbragte jeg i Greenwood, Indiana, som hovedsaklig var et hvitt samfunn. Foreldrene mine emigrerte fra Kina, og vi var den eneste asiatiske familien. Jeg følte meg alltid som en outsider. Så flyttet vi til Carmel, og der var det mange flere asiatiske mennesker, noe som var hyggelig, men da fikk jeg et behov for å skille meg ut. Jeg begynte å bli mer interessert i mote, og brukte det som en måte å føle meg spesiell og annerledes på. Mine venner og jeg elsket å kle oss opp. Vi kunne ta på en sports-BH over T-skjorten, og vi syntes det var så sprøtt og funky. Det fikk meg virkelig til å elske å style og bygge antrekk.

Jeg elsker å se high-school-filmer, og da ser jeg på kostymedesign og hvordan de forskjellige antrekkene hjelper til med å få frem karakterene. Jeg ser den samme filmen om og om igjen, og legger merke til det. Som i 13 snart 30. Jeg elsket moten i den filmen, og jeg synes antrekkene reflekterer hvordan jeg selv prøvde å kle meg gjennom hele high school.

[Å ha vokst opp i] forstedene, betyr at du stort sett gikk med klærne som var å finne på kjøpesenteret, og hvis du fant noe annet på andre steder, følte du at du var veldig spesiell. Så ja, dette er bare en veldig interessant tid, hvor alt faller på plass og det spiller ingen rolle hvor du skal eller hva du har på deg, men det er hvordan du bærer det som betyr noe – og det synes jeg er veldig kult.

Det er noe å lære av alles stil. Det hender jeg ser en eldre dame som pleier å sykle nedover Spring Street. Hun er omtrent 60 år, og hun har en fantastisk stil. Det er en sånn ting som gir meg energi og inspirasjon. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite hva som fungerer for meg, så jeg føler meg veldig heldig over å ha mulighet til å se alle disse forskjellige antrekkene på så mange mennesker, og så kunne velge hvilke aspekter jeg liker og vil prøve å kopiere.

For meg er det mer en mentalitet enn det estetiske. Jeg er veldig stolt av arbeidet mitt, antrekkene jeg setter sammen, min egen personlige stil og at jeg virkelig eier det. Når jeg tenker på hvorfor jeg blir tiltrukket av så mange interessante blomstermønstre som har fine linjer og lyse farger, får det meg til å tenke på hvordan moren min pleide å kle seg da hun kom til Amerika. Hun tolket amerikansk klesstil på nytt, men prøvde også å være tro mot seg selv ved å fortsette å bruke forskjellige kinesiske trykk.

Jeg har alltid likt å endre mengden farge i antrekkene mine og se hvordan de andre fargene reagerer på det og deres forhold til det. Jeg har definitivt noen farger som føles utenfor grensene for meg. Av en eller annen grunn vil jeg aldri bruke gult. Jeg føler at det får meg til å se ut som en banan. Farge er farlig fordi det kan gi fra seg en spesifikk energi. Jeg har definitivt gjort mange feil med antrekkene mine, der kan jeg være litt sånn, «å kjære vene, det ble visst litt mye Halloween nå».

Jeg har gått med så mange ubehagelige antrekk opp igjennom at komfort har blitt min prioritet nr. 1. Jeg bruker stort sett bare joggesko. Jeg elsker å blande den strømlinjeformede, funksjonelle følelsen av sportsklær med mer feminine ting. Å legge til farger er alltid en morsom utfordring.

Det var da jeg stod i en bokhandel i Japan at det virkelig slo meg hvor lenge sneaker-kultur har vært en ting. Jeg hadde funnet noen Nike-katalogbøker som beskriver historien og utviklingen til Air Max, Air Force 1 og Nike Shox. Og i det øyeblikket tenkte jeg at jeg vil lære mer om dette og finne ut hva min signatursko er. For tiden er jeg forelsket i Nike VaporMax Plus. Jeg ønsket meg alltid Nike Shox da jeg gikk på ungdomsskolen, men vi hadde ikke råd til det. Så dette var min måte å gi noe tilbake til Mini Michelle.

Vel, jeg vokste opp med å spille tennis. Og det elsker jeg virkelig, men jeg flyttet til New York og innså at tennisbaner egentlig er ganske sjeldne. Før pleide jeg å spille tennis i tre timer om dagen, så jeg slet virkelig de første årene her mens jeg prøvde å finne treningsrutinen min. Jeg tok tilfeldige timer, men det ble aldri regelmessig nok. Nå har jeg begynt å løpe en del. Jeg hatet å løpe tidligere, og det føltes som om jeg har prøvd hele livet å komme i gang med det. Men i det siste har jeg prøvd å endre perspektivet mitt, fra «jeg trenger å løpe 5 miles hver dag» til «jeg vil løpe for min mentale helse, for å rydde i tankene mine», og det har virkelig hjulpet. Løping kan få deg til å føle deg vel selv om du ikke løper veldig langt. Hvis jeg er veldig sliten etter en lang dag, vil jeg likevel komme meg ut for å løpe. «Du kan alltid klare 30 minutter, tuller du? Jeg brukte omtrent 30 minutter på Instagram i morges!»