Dette Mexico City-baserte paret hedrer sine kulturer og skaper en plattform for fremtidige historiefortellere

Den kreative duoen, Cynthia Cervantes Gumbs og Travis Gumbs, er et drømmeteam. De er grunnleggerne av det kreative studioet Maroon World – en plattform som hyller etniske minoriteters liv og erfaringer. Paret, som nylig flyttet til Mexico City fra New York, fanger det pulserende fellesskapet til svarte og latinamerikanske kunstnere gjennom bilder som utfordrer gamle forestillinger om skjønnhet, kjønn, maskulinitet og femininitet. «Alt vi gjør er forankret i en intensjon», sier Cynthia. «Det har alltid vært det bærende prinsippet siden vi begynte å jobbe sammen.»

Travis er født i St. Kitts og oppvokst i Bronx, NY, og er kjent for å ha vært med på å grunnlegge det innflytelsesrike livsstilsnettstedet Street Etiquette, som vokste fra å være en herreklærblogg til å bli et kreativt byrå. Cynthia, som er datter av meksikanske immigranter, vokste opp i Hawaiian Gardens i California, før hun flyttet til New York for å satse på en karriere innen utdanningsreform. Samtidig som hun jobbet som rektor for en videregående skole i Bronx, jobbet hun også med kreative prosjekter sammen med venner på fritiden. Duoen utfyller hverandres kreativitet og kulturelle perspektiver, og har samarbeidet om prosjekter som interiørdesign, klær, fotografi og video. «Å finne ut hvordan vi kan bruke verktøyene rundt oss til å skape, er akkurat slik vi lever livene våre også», sier Travis. «Du må bokstavelig talt tro på det du gjør, ellers lykkes du ikke med det.»

Cynthia og Travis, som i 2018 giftet seg på farens gård i Michoacán, Mexico, var på søken etter en ny måte å leve på da de bestemte seg for å flytte. «En ting vi virkelig liker med å være her, er roen man føler», sier Cynthia. «Mexico City er ikke et sted med overvekt av hvite mennesker, så du slipper daglige små konfrontasjoner.» Cynthia og Travis er partnere både i livet og i kunsten, og har nå flyttet inn i sitt nye hjem og startet et nytt kapittel av familielivet som foreldre til sønnen Tenoch. Her snakker de om hvordan mote er mer enn bare å uttrykke seg selv. Den er et språk for felles tilknytning og historiefortelling.

Travis: Mote var mitt første virkelige individuelle uttrykk. Jeg har vært interessert i mote så lenge jeg kan huske. Da jeg var liten, var jeg besatt av forskjellige joggesko og slike ting. Jeg husker at jeg som niåring ønsket å bruke 100-125 dollar på joggesko, men mamma kjøpte dem aldri, noe som var helt riktig av henne. Så da jeg ble 16 år og begynte å jobbe, så samlet jeg på sneakers som en gal. På den tiden gjenspeilet stilen min de nyeste trendene. Når du blir eldre, finner du ut hva som fungerer for deg, hva du er komfortabel med, og du kjenner deg selv bedre. Du utvikler deg på en slik måte at det ikke er store, drastiske endringer, men man får derimot mye mer selvtillit. Det er det jeg liker. I dag er jeg 100 % i pappamodus.

Cynthia: Jeg ser på mote som en måte å kommunisere på. Du forteller hvem du er, og du kommuniserer også til andre mennesker som er interessert i de samme tingene som deg. Jeg er enig med Travis i at den kommunikasjonen endres når du utvikler deg som person. Da jeg gikk på videregående brukte jeg store jeans, små topper og et tørkle rundt hodet. Når man tenker tilbake på det, er det som om man i det stille har prøvd å kommunisere at man er en del av fellesskapet.

Travis: Vi var den siste generasjonen som klarte å gjøre det på en helt autentisk måte. Nå er alt bare kopiert fra Instagram. Mote har blitt mer tilgjengelig for alle. Derfor liker jeg måten vi vokste opp på, fordi vi kunne la stilen vår utvikle seg sakte og finne seg selv. Den var ikke bare ferdigdefinert for deg å kjøpe.

Cynthia: Jeg føler at sosiale medier gjør at folk kan endre stil veldig raskt. Den ene dagen tenker du: «I dag vil jeg ha denne estetikken», og neste dag er du mer: «Gud, nei», og så endrer du stil igjen.

Cynthia: Karrieren min var innen utdanningsreform. Jeg jobbet spesifikt med ideelle organisasjoner som hjelper til med å løfte lavinntektsområder. Det har alltid vært mitt mål. Jeg ønsket å jobbe for etniske minoriteter og hjelpe barn og familier, men jeg gjorde alltid kreative ting ved siden av. Da jeg møtte Travis, så han at jeg hadde laget utklippstavler til meg selv. Jeg hadde klippet ut bilder fra magasiner og hengt dem opp over hele skapveggen min, og han sa bare: «Folk får betalt for å gjøre dette her.» Det er nesten åtte år siden nå, og jeg hadde ingen anelse om hvilke jobber som var mulig å finne i den kreative sektoren. Jeg pleide å gjøre små prosjekter for venner, men så inspirerte Travis meg til å utforske disse prosjektene mer. Derfor endte jeg opp med å bytte karriere.

Travis: Jeg er helt enig med deg. Rent estetisk ville jeg nok ikke kommunisere det til folk på akkurat samme måte, men det er veldig viktig for oss at vi styrer våre egne historier og er likeverdige i bransjen.

Cynthia: Folk hadde aldri sett det bli gjort av to fantastiske, unge svarte karer før. Det skapte en energi som sa: «Dette kan vi også gjøre. Vi kan være fotografer og kreative regissører, vi kan lage eventer. Vi kan gjøre alt.» Jeg tror det var veldig inspirerende for mange mennesker.

Travis: Det er fundamentet for oss begge. Kulturen min var det som fikk meg til å interessere meg for stil og mote, fordi det var det jeg var omgitt av. Jeg så på onklene mine, på bestefar og de eldre menneskene i livet mitt. Og det var der jeg hentet stilinspirasjonen fra. Cynthia liker å bruke meksikanske broderte skjorter, som sin bestemor.

Cynthia: Jeg pleide jeg å bruke mye smykker. Men siden jeg er hjemme hele dagen med babyen, kan jeg ikke det akkurat nå. Smykkene har jeg etter bestemoren min, som gikk med armbånd oppover armen og tre klokker som fungerte av og til.

Travis: Vi har ting i L.A., i New York og i Mexico City. Vi har ting på ranchen. De er spredt over alt. Jeg tar det ikke så alvorlig. Da jeg var hjemme hos moren min rett før karantenen, åpnet jeg en haug med esker. Det fikk meg til å tenke på hvordan alt dette på et tidspunkt var så verdifullt, men at nå har tankegangen min endret seg.

Cynthia: At jeg akkurat nå skal ta på meg en stor, luftig kjole med spenner siden jeg er sammen med babyen min? Nei.

Travis: Vi er bokstavelig talt hjemme hele dagen, så det har vært vanskelig å i det hele tatt få kontakt med den delen av oss.

Cynthia: Å ta på seg bukser føles revolusjonerende akkurat nå.

Travis: Arbeidet vi gjør her skal være knyttet til kulturen. Vi visste at det å flytte til Mexico City ville inspirere oss, og vi ønsket å oppleve noe helt annet. Jeg ble ikke født i USA, så jeg visste hvor inspirerende en slik miljøendring kunne bli.

Cynthia: Jeg føler at Mexico har gitt meg en dypere kjærlighet til den hjemmelagde, «gjør det selv»-estetikken, og det å bruke ressursene du allerede har for å skape noe enestående og fantastisk. Jeg tror også at det å få barn har endret perspektivet mitt på kreativitet ytterligere.

Cynthia: Han er favorittpersonen min i verden. Beklager, elskling! Sønnen min inspirerer meg fordi jeg vil gjøre kule ting som han kommer til å se på og tenke: «Wow, foreldrene mine skapte dette, se hva de har laget.» Jeg vil etterlate en arv av viktig arbeid som han kan bygge videre på, men det skal ikke være sånn: «Å, foreldrene mines prestasjoner var så store», men heller: «Nå skal jeg ta det til neste nivå» , eller hva han enn bestemmer seg for å gjøre. Tanken på at han en dag kommer til å se på dette arbeidet, inspirerer meg veldig.