Hver dag etter skolen spilte Asisat fotball i gatene i hjembyen Lagos i Nigeria. Hun kom hjem med blåmerker og blodige knær, men for henne var det ingenting som var bedre. Foreldrene til Asisat støttet imidlertid ikke at hun brukte så mye tid på fotball.

I lang tid vurderte ikke Asisat å spille fotball profesjonelt. En dag spilte Asisat i en lokal turnering. Som vanlig ga hun alt på banen. Hun spurtet, slo pasninger og scoret. En trener spurte henne om hun ville bli med på laget deres. Asisat kjente et stikk i hjertet. Hun visste at foreldrene hennes ikke ville godkjenne det. Hun måtte si nei. Asisat fortsatte å spille på si mens hun studerte ved universitetet.

Det var ikke før hennes formidable prestasjon under U-20 Women’s World Championship at hun innså at hun var god nok til å være profesjonell fotballspiller. Hun scoret flest mål i turneringen! Den kvelden vant hun gullballen og gullstøvelen. Asisat ga aldri opp og fulgte til slutt hjertet sitt der det fortalte henne hvor hun skulle gå.

«Kjære rebeller,

Den dårlige kampen kan ikke definere dere.

Den må oppfordre dere til å være bedre.

Aldri la et tap definere hvilken type mester du er.
Mestere er alltid sterke. De er kraftfulle og eksepsjonelt motiverte.

Noen ganger blir vi motløse fordi vi ikke vet hvor mye potensial
vi har samlet i løpet av årene. Én ting jeg vet, er at dere kan bekjempe
frykten deres.

Dere kan forandre verden med motet deres. Bli oppmuntret.

Aldri gi opp!»

– Asisat Oshoala