Familiens røtter fikk Amira til å omdefinere fremtiden sin

«Når folk spør meg hvor jeg er fra, sier jeg Huttiheita i Ingensteds.» Amira Natanne snakker – og spøker, til en viss grad – mer spesifikt om Lutcher i Louisiana, en lite, industripreget tettsted mellom New Orleans og Baton Rouge. «Du må ta av fra motorveien for å komme dit», forteller den 23 år gamle modellen som nylig ble uteksaminert fra universitetet. «Det er stor sannsynlighet for at du kjenner alle, eller at du er i slekt med alle.»

Det er kanskje et lite sted, men Lutcher er grobunnen for Amiras faste bestemmelse om å oppsøke en større verden. Hun er den første i sin familie med en universitetsgrad. Graden hennes, og livet i New York City, er deler av en drøm hun realiserte ved å forlate Lutcher for å forfølge en høyere utdannelse innen bioetikk, og nå, andre karrieremuligheter. Sittende i leiligheten sin i Bushwick i Brooklyn, 2 400 kilometer unna, reflekterer hun over hvor langt hun har kommet.

Amiras røtter er dype og vidstrakte i Lutcher. Oldefaren hennes grunnla og drev den første, og lenge den eneste ambulansetjenesten i den delen av fylket. I oppveksten, når noen fant ut hva etternavnet hennes var, var det ikke uvanlig å få høre fortellinger om hvordan oldefaren hadde reddet livet til slektningene deres. «Vi er 45 minutter unna en by i begge retninger, så det var min familie som tok seg av hele det området», sier hun.

Storfamilien bidro til å forme oppveksten hennes. «Vi ble oppdratt av de som befant seg i rommet der og da», minnes hun. Og de som var i rommet oppfordret henne alltid til å skape og bestemme sin egen vei. «Ingen sa noen gang: 'Å, du er jente, du kan ikke gjøre dette'», sier Amira. «Det var mer som: 'Det er bare å stille seg i kø og gjøre det du må for å ta vare på deg selv. Ikke la andres meninger påvirke hvor du ender opp til slutt.'»

Så Amira bestemte seg for å stille seg i kø for mer. «Jeg visste at jeg ikke ville bo [i Lutcher] permanent», sier hun. «Det er et sted der du går på videregående, så gifter du deg med ungdomskjæresten, dere flytter inn sammen, får barn, han jobber på fabrikken og dere kjøper hus som 22-åringer.»

I stedet satte Amira kursen mot New York og universitetet. I fire år fordypet hun seg i så mye hun kunne, og deltok i nesten alle fritidsaktiviteter som Lutcher High School hadde å tilby, inkludert skyteklubben, stavsprang, flere akademiske æresforeninger og styrkeløftlaget. «Jeg elsket styrkeløft», minnes hun. «Jeg bare elsket det. Jeg var ikke noe flink til det, men selve laget var virkelig, virkelig bra. De er tidoble delstatsmestere. Noen av dem var helt fantastisk gode. Jeg var ikke én av dem, men jeg bidro der jeg kunne.»

Etter å ha sendt ut dusinvis med universitetssøknader, og
ha mottatt et opptaksbrev fra New York University i 2015, satte Amira seg på et fly fra Louisiana til New York for å begynne på et helt nytt kapittel, sammen med andre klassekamerater.

«Mange av de jeg traff var førstegenerasjons universitetsstudenter», sier hun, «det var en god trøst, og gjorde det litt lettere».

Det å forlate Lutcher, åpnet opp for mange nye opplevelser. Hun har for eksempel en kontrakt med et modellbyrå, og har dukket opp i New York Fashion Week og flere reklamekampanjer. Flyttingen vekket også opp igjen Amiras tidligere ønske om å se verden. «Det viste meg at jeg kan få til ting», sier hun. «Jeg har lært at jeg er selvstendig, gatesmart, karismatisk om det trengs og bestemt når jeg må.» Faktisk har hun allerede fullført soloturer til fjerne destinasjoner som Indonesia, Mexico og Storbritannia uten problemer.

Nå planlegger Amira sine neste steg, og hvordan hun kan tilnærme seg livet med bevisst intensjon, inkludert sitt eget forhold til sport. Selv om hun av og til savner å være en del av organiserte idrettslag, holder hun seg flytende med mosjonsrutinene sine. Hun gjør litt vektløfting hjemme, går lange turer og skal straks i gang med en 30-dagers yogautfordring. Og på tross av hennes selverklærte utålmodighet, prøver hun å få meditasjon inn på timeplanen.

Fagene hun tok på universitetet var inspirert av bestefaren, og utforsket indremedisin og dens effekt på de marginaliserte kroppene i krysningen mellom kjønn og rase. Hun er lidenskapelig opptatt av å reversere den høye dødeligheten blant svarte kvinner i barsel, og har vurdert å fokusere den energien ved å skaffe seg en sertifisering som doula (fødeassistent), for å kunne støtte mødre før, under og etter fødsel. Det er virkelig en hjertesak for henne. «Moren min har født fem barn, og hun har hatt fire keisersnitt», sier Amira.

Innflytteren i New York mener nysgjerrigheten hennes, den nådeløse trangen til å stille spørsmål, og motivasjonen for å gjøre noe med problemet, har en kilde som er lett å spore. Hun har det fra familien sin. «Det jeg lærte av dem, var å være en omsorgsperson for lokalsamfunnet», sier Amira. «Familien min tok vare på lokalsamfunnet.»